torsdag 25. oktober 2012

Heia Dagbladet!

Jeg leste nettopp følgende sak i Dagbladet:






Saken handler altså om noen barn som skulle se Madagaskar, men ble vist Paranormal Activity i stedet. Eller, de ble vist to minutter av P.A.

Stor ståhei, og mye hyling fulgte. Greit nok det.

Men så klinket altså kinoen til (i følge Dagbladets journalist) med følgende "belønning":


Ikke nok med at disse barna ble "skadet for livet", i følge artikkelen - de måtte i tillegg se filmen en gang til!

Hvor skal grensen gå?

Lektor Lund vs. uutdannete vandaler

I dag snødde det! Jeg så det på ruten da jeg våknet i morges.

Da jeg karret meg inn i stuen, og tittet ut av vinduet, så jeg det:

I løpet av natten hadde noen tatt knekken på speilet på førersiden på bilen min. Enten har noen kjørt på speilet, eller så har noen vandalisert det med viten og vilje. Eller, "viten" er vel å ta hardt i. Uansett hva som har skjedd, så er det iallfall ingen som har lagt igjen en lapp eller formidlet en beskjed til meg på noen som helst måte.

Og DET synes jeg er for dårlig!

Klart at uhell kan skje. Man kan komme borti med bilen sin, og det er helt kurant. Det som ikke er kurant er å la være å gi beskjed.

Hvis det er det som har skjedd da. Det sier i så fall mye om dette menneskets moral.

Hvis det er hærverk, så skal jeg selvsagt ikke klage over at de ikke har lagt igjen lapp :) Det kan jo være noen slasker av noen unger (med tilhørende dårlig oppdragelse) som har tatt seg den friheten å gi speilet mitt en real kless.

Ikke vet jeg, og det forandrer i grunnen ingenting. Speilet henger nå der og dingler, og bilen må til behandling.

Men jeg synes likevel det er elendig gjort. Virkelig.


onsdag 24. oktober 2012

Lektor Lund vs. skruen

Jeg hadde et lite uhell i juni, som førte til at jeg røk et leddbånd og brakk ankelen. Like greit å gjøre begge deler på en gang, i grunnen. Dette skjedd på personalfest, og jeg var edruelig.

Forklart inngående før, er det visst.

I dag var det tid for å fjerne the skrue fra the fot, og det var vel sannelig på tide. Jeg har hatt time på ortopedisk poliklinikk tidligere, men har forlatt området i protest mot opp til 2 timers venting.

Dette så det ut som om de hadde fått med seg i dag. Jeg er jo ganske vokal av meg, og jeg ga beskjed sist gang om at denne ventingen ikke var holdbar. Frisk og freidig :)

Denne gangen hadde jeg time kl 13.30, og jeg hadde ikke mer enn satt ræven ned i stolen på venterommet før jeg ble ropt opp. Denne gangen hadde jeg forberedet meg på venting, og hadde både julesangnoter og boken "Springfart ved fjorden" med meg. På iPad, selvsagt.

Jeg fikk altså ikke bruk for dette i det hele tatt, noe som utvilsomt var mer enn greit nok. Da jeg var innlagt med denne foten, tror jeg at jeg traff de travleste - og ergo sureste - sykepleierne på hele Haukeland. De sukket og stønnet, og synes det var et ork å finne smertestillende til gutten i sengen ovenfor, som hadde knust kneet og brukket låret. De brukte da også 20 minutter på å finne noe som kunne hjelpe ham. Hadde jeg hatt boller, skulle de jammen fått ta seg en. Alle sammen!

I dag, derimot, møtte jeg verdens syvende underverk av noen pleiere! Hun som var "min" var meget veloppdragen (sikkert fra Skjold, eller deromkring) og legen var ung, høflig og meddelsom. De pratet og lo og smilte. Hyggelig (selv om pedagogen i meg selvsagt skjønner hva de drev med).

Legen, som heter Truls, forklarte meg prosedyren, og trykket og vred på foten.

"Gjør dette vondt?"

"Nei."

"Gjør dette vondt?"

"Nei."

Så da var vi klare til å sette i gang. Jeg ble vasket og leggbarbert så grundig som bare det. Trenger ikke vaske beina igjen før til neste år.

Ble tatt bilde av med en annerledes røntgenmaskin, som viste beinet mitt "live". Skruen hadde ikke brukket, og dette skulle gå bra. Ca 15 minutter, sa Truls.

Halvannen time etterpå var endelig skruen ute. Den var visst ikke så enkel å finne i lektorfoten, og det måtte vries og dyttes og løfes og inspiseres nøye. Man må nemlig se skruen med synet før man kan ta den ut. Det holder ikke å finne den med skrujernet. "Det øyet ikke ser, skal skrujernet ikke gjøre noe med."

Men ut kom den, og da ble lektoren plutselig en liten unge: "Kan jeg få den med meg hjem?". Joda, det skulle gå fint. De måtte bare koke den først. Noe de gjorde.

Så jeg fikk den! Den er stor som et vondt år (hvor stort det enn måtte være).

At jeg etterpå ikke fant veien ut igjen til heisen, får være en annen sak. Det er et sinnsykt stort bygg, det der!

Men jeg er iallfall helt uten skruer igjen! O, hildrande onsdag!


tirsdag 23. oktober 2012

Supersmarte dyr vs. Theo the dog

I går så jeg programmet Supersmarte dyr, som gikk på NRK.

Jeg har jo et dyr, og i mitt hode er han selvsagt smart. Kanskje ikke supersmart, men smart. Programmet viste en hund som hadde et ordforråd på over 1000 ord. Så smart er ikke Theo, men han kan da noen. De vanlige kommandoene har han inne (han har da oppdragelse, må vite!), og etter å ha sett dette programmet, tenkte jeg at jeg skulle lære han forskjellen på ordlyden på ordene ball og bein.

Oppvokst med hund som jeg er, har jeg fått god opplæring i hvordan man skal trene disse dyrene. En hundeivrig mor, fører til hundeivrige barn. Jeg har lært agility, spor, jakttrening, lydighet og hva det nå måtte være.

Så dette kunne da ikke være noe problem?

Som vanlig, gikk jeg på med friskt mot.

"Dette er en ball". Viser ballen.

"Dette er et bein" Viser beinet. Ordet bein fikk en tydlig lyd, som var meget forskjellig fra lyden til ordet ball.

Han er vel så smart at han ikke trenger mye mer opplæring enn det, tenkte jeg, og var veldig enig med meg selv.

Da kunne testingen begynne. Nasjonal prøve i ord!

Ball og bein ble lagt på gulvet. Theo fikk beskjed om å sitte og vente. Det gjorde han.

"Hent BALLEN", sa lektor Lund.

Theo hentet ballen med stor iver og glede. Godbit og ros fulgte.

Ball og bein ble igjen plassert på gulvet, men et litt annet sted.

"Hent BAAAALLEN", sa lektor Lund atter en gang.

Theo hentet ballen med enda større iver og glede, uten helt å skjønne hva lektoren drev med.

Godbit og ros.

Ball og bein ble lagt på gulvet. Theo satt pent og ventet.

"Hent BEINET", sa lektor Lund, med tydelige forventninger til dette unike, oppmerksomme vesenet.

Theo hentet ballen med en målrettet gange, og hode litt på skakke. Hva ER det egentlig som skjer?

Ingen godbit, ingen ros, men heller ikke kjeft.

Vi prøver igjen.

"Hent BEINET", sa lektor Lund, og viste formen på beinet med hendene. Som om det skulle hjelpe.

Theo hentet ballen, med LITT mindre iver enn de andre gangene.

Ritualet ble gjentatt, og hver forbanna gang kom han med denne ballen!

Etter 10 minutter innså lektor Lund at denne hunden kanskje lider av en diagnose. At han kanskje ikke skal være med i neste program om supersmarte dyr.

Men så!

I dag da jeg kom hjem fra jobb, satt Theo på toppen av trappen og ventet, slik han pleier. Han har da oppdragelse, må vite.

Da jeg kom opp trappen, så han seg om etter noe å bære på. Han er en retriever, og de liker å bære. Han har kommet dragende med alt fra hundelekene sine, til hele innholdet i buret. Madrass og pledd og hele røkla. Sjarmerende, om enn noe rotete.

Men i dag, altså: Han så på meg, og jeg så at den lille hjernen tenkte. Lektoren sa ikke noenting, men Theo snudde seg resolutt og kom drassende med....BEINET!

I flere minutter tenkte jeg at, joda, det tok kanskje litt tid, men visst er han supersmart! Dette holder vel til Nobelpris i hunding?

Så kom jeg på at ballen ligger i bilen.

Drømmer. Knust.



 Sjarmerende er han, lell :)

søndag 21. oktober 2012

Milepæler i et menneskes liv

Livet er kort, sier noen. Man merker det gjerne ikke før man er gammel (hva nå enn DET er), men timene og dagene flyr som løvet i høstvinden.



Noen ganger er det fint å sitte og se utover den vakre kveldshimmelen, og bare tenke på sin egen eksistens. Er jeg viktig? Driver jeg med det jeg vil drive med? Hvem er jeg i andres øyne? Klarer jeg å fungere i hverdagen tross min fargeblindhet?




Neida. Bare kødder! Sånn kan man ikke holde på :)

Men uansett:

I dag har jeg nådd en milepæl i mitt voksne liv. Det er ganske utrolig å tenke på at man endelig er kommet dit. At man endelig har klart noe man lenge har prøvd å klare, men liksom aldri helt fått dreisen på. Følelsen av mestring er enorm, og jeg er ydmyk og stolt over det jeg har klart. Uten hjelp. Uten støtte. Uten Gud. Det er bare jeg som har gjort dette for meg selv.

I dag har jeg altså hatt det ryddig på kjøkkenet i en hel uke!

Jeg feirer med sushi!