I går tok man turen til Eikedalen, som ligger en liten time utenfor huset som oppbevarer meg. Jeg liker å stå på ski, men gjør det alt for sjelden - noe jeg angret på i går!
For det ER jo en fantastisk følelse! Jeg lurte lenge på hvorfor det føles så fantastisk, der jeg svosjet nedover bakkene i går.
Er det frihetsfølelsen?
Er det gleden av å komme seg langt til fjells uten det minste kav?
Nei.
Det er i stor grad lyden. Svjosjelyden. Lyden av slalomski mot snø, og følelsen av å være på olympisk nivå selv om man sannsynligvis ser ut som verdens største kløne.
Når det er sagt:
Jeg falt bare en gang i går. På flatmark. Det er i grunnen det tryggeste, har jeg funnet ut.
Nå skal jeg straks gjøre meg klar til enda en tur opp i Eikedalen, denne gangen på kveldskjøring.
Det er ikke BARE fordi jeg har kjøpt ny bil, altså....
