Herregud, for en dag!
Det som skulle være en fin dag, startet med at jeg forsov meg. Ikke ekstremt mye, men akkurat passelig mye til at panikken banket på døren. Akkurat den følelsen av å våkne og vite at man har forsovet seg er ganske spesiell. Hjertet banker, man puster fortere - og JEG banner, iallfall.
Greit nok. Man skynder seg i dusjen, man skynder seg såpass mye at den lille turen med hunden må ha fortonet seg som et lite teaterstykke for de som så på.
"Gå nå på do da, Theo! Kom igjen! Tiss, tiss, tiss!!"
Theo synes det var veldig gøy at jeg snakket til han, så tissing fikk rett og slett vente. Hopping og dansing måtte gjøres aller først. Deretter var det snø som skulle spises, og gule flekker som skulle luktes på. Theo hadde ikke forsovet seg, og hadde all verdens tid (og det er ganske mye!).
På vei til jobb i bilen, med Bjørn Hellfuck i cd-spilleren, kom jeg bak ikke bare en, men to kjøreskoleelever i sine kjøreskolebiler som kjørte i sitt eget, lille kjøreskoletempo. Og neimen skulle de ikke samme vei som jeg skulle.
Selvsagt!
Da jeg endelig stormet inn på jobb, og løp inn til eleven jeg skulle undervise i den timen, hadde hele trinnet reist til VilVite! I grunnen helt i orden, for da kunne jeg gjøre ting som jeg burde gjort tidligere.
Timen etter, skulle det komme en vikar og være med meg i musikktimen, men hun var reist på biblioteket på Nesttun. Vel, alt ordnet seg, da vår eminente (men ikke fullt så vakre) SFO-leder/inspektør-wanna-be steppet inn. Andreas, du er en reddende engel!
Da jeg hadde inspeksjon, regnet det.
Da jeg kjørte hjem, regnet det.
Da jeg var på tur med en forbløffende blid hund, regnet det.
Nå skal jeg rette halvårsprøver i engelsk, og utenfor regner det.
Nei, jeg sier som Heidi Alexandra: Ikke en gang uteliggere har det illere enn meg nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Anonyme innlegg blir slettet.