Biltannlegen

Bilverksteder er litt som tannlegen, tenker jeg. De åpner panseret, og vips - så er du 1000 kr fattigere!

Den siste tiden har jeg hatt et vindusviskerproblem. Problemet har vært at vv'ene ikke har villet samarbeide. Sikker bare for å være ekkel/ekle.

Iallfall.

Når man bor i Vestlandets vakreste by, er det å ha en bil uten fungerende vv'er på linje med å gå med one piece på butikken. Man gjør det liksom bare ikke.

Og siden alt det fæle alltid bare skjer med meg (Murphy's law), sluttet mine vv'er å virke akkurat den samme dagen som snøen og isen kom til Bergen. Ergo, alle verksteder er fullt opptatte med å skifte dekk for nervøse bergenserbilister som hvert år tror at snøen ikke kommer før til jul.

Problem for Lund. Jeg KAN skifte mine egne dekk, men har ikke kompetanse til å skifte pussestag på vv'ene mine.

For da hadde jeg så visst gjort det selv.

Greit. Løsningen ble å kontakte mange verksteder, og alle ga meg samme svaret. "Vi har ikke tid akkurat nå, men vi kan ta det i slutten av november."

Funker dårlig, tenker jeg. Svært dårlig. Etter turene til jobb, i regn, uten vv'er, oppdaget jeg at dette ikke var helt heldig. Jeg stoppet i annenhver busslomme og manueltvisket rutene mine, men det blir i det lange løp litt stress.

 Deretter la jeg inn oppdraget på mittoppdrag.no, der verkstedene skal legge inn svar slik at jeg kan velge det beste tilbudet.

Det eneste svaret jeg fikk var dette:

ME 1200,-KR. I LUMME KAN JEG HJELPE DEK,JEG ER TYSK,
HETER ARNOLD,TEL.:********

Ja, nei....kanskje ikke, Arnold. Lumme eller ei. 

Etter mye om og men, fikk jeg da endelig time hos Bilakutten på Koksted. Bilakutten. Det høres omtrent like skremmende ut som det viste seg å være.

De åpnet panseret, og fant ut hva de skulle gjøre og at de ikke kunne gjøre det på en stund fordi det tok litt tid å bestille deler.

954 kr måtte jeg betale for de bevingete ord.

Javel. Tusen kroner fattigere, og fremdeles uten fungerende vv'er. Jeg begynte å tenke at dette var nok et ledd i konspirasjonsopplegget som foregår mot meg.

Jeg avtalte deretter med et verksted på Stord, og de kunne fikse dette allerede dagen etter. Flotte greier! Stordabuer er flotte folk, så jeg var en lykkelig herremann da jeg la på røret (selv om jeg egentlig ikke gjorde den fysiske akten å legge på et rør).

Deretter satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem fra Bilakutten. Etter å ha kjørt i 10 minutter, satte jeg av gammel vane på vv'ene for å vaske ruten.

Og da virket de!

Det er et førjulsmirakel, men ikke på langt nær nok til å frelse en innbitt ateist som meg.

Nokas

Ja, så har jeg altså vært på kino og sett Nokas. Filmen om det berømte ranet.

Og hva skal man si?

Jo, for det første: Å filme en hel film med håndholdte kameraer er noe forbanna drit. Jeg BLIR så kvalm! Det er nesten verre enn å kjøre båt, og jeg synes det burde vært forbudt ved lov (hører du meg, Dagfinn Høybråten?).

Og så var det denne dialekten, da... Stavangerdialekten. Av en eller annen grunn høres veldig mange folk med akkurat den dialekten ut som lobotomerte autister. Det er skikkelig ille å høre på, og når både politifolk og ranere blir fremstilt som mennesker med mildt sagt begrenset mental kapasitet, hjelper det fint lite at de snakker sånn. Og jeg sier IKKE at bergensk er forferdelig mye bedre, altså.

Og hvis filmen er noenlunde realistisk, tror jeg norsk politi har en stor jobb foran seg. Hva med en iq-test før man får slippe ut av politiskolen? For dette var en tafatt gjeng!

Også så god tid de hadde til alt mulig! Ranerne hadde god tid, og politifolkene hadde god tid. Veeeeldig god tid! "Om någen kan ringa til brannvesenet og be dei åpna porten?" Og som den organisatoren jeg er (jeg er jo tross alt lærer), reagerer jeg på plasseringen av sykler. For hvis man plutselig må ut og sykle, så må man visst løpe ned 112 etasjer for å hente sykkelen, for deretter å bære den opp alle trappene igjen før man kommer seg ut hoveddøren og ut på gaten. Tips: Ha syklene i samme etasje som hoveddøren. Da vil akkurat den biten gå mye fortere. Tenker JEG da.

Idioter.

Så var det mye skyting, og en hel haug med udugelige skuespillere som spilte de som var ansatt i Nokas. Herre, for en gjeng med amatører! Var dette det beste de kunne oppdrive?

Også med DEN dialekten, da!

Og det endte jo slik vi alle vet at det endte. Tragisk, på alle måter.

Filmens beste kommentar: Er du fra Jæren eller, mann?

Nesten...

I dag var det nesten en ulykke som kunne involvert huset i Svingen. Noen har kollidert i muren rett utenfor, og revet ned skilt på veien!

Hundre prosent sikkert var det en kvinnelig sjåfør :)

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Utfordringer

Jeg fant disse spørsmålene på Elisabeth sin blogg, men jeg kjente til dem fra før av via "Inside the actor's studio". Siden jeg ikke ble utfordret, bare starter jeg selv, og utfordrer deretter noen JEG kjenner.

1. What is your favorite word?
Mitt favorittord.... Jeg er jo ekstremt opptatt av språk, så dette er ganske vanskelig. Noen ord liker jeg fordi de klinger fint, andre liker jeg fordi de betyr noe fint. Jeg går for ord som klinger bra, og da er favoritten for tiden: skabelonen

2. What is your least favorite word?
Det er: vanskelig. Jeg liker på ingen måte det ordet.


3. What turns you on creatively, spiritually and emotionally?
Svarene på alt dette er: musikk. Jeg lever og ånder musikk. Å lytte til det eller å utføre det gir meg energi og glede.

4. What turns you off?
Folk som ikke ser egne feil.

5. What is your favorite curse word?
På engelsk er det: fuck. Jeg synes fuck er et bra ord. Det kan brukes både i glede og i sinne. Jeg liker fuck.

På norsk tror jeg at "faen" kanskje er mitt favorittord. Det er liksom veldig kraft over det. Jeg liker det!

6. What sound or noise do you love?
Jeg liker lyden av bilen som starter om morgenen. Da er dagen i gang.

7. What sound or noise do you hate?
Skjærer. Til helvete med dem, alle sammen!


8. What profession other than your own would you like to attempt?
Jeg ville vært sanger på heltid.

9. What profession would you not like to do? 
Hmm.... Jeg ville ikke likt å tømme boss.

10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates? 
Haha, da skulle jeg ønske at han sa: Flott jobbet! Du har skjønt det!


Så jeg utfordrer følgende til å svare på de samme spørsmålene:

Monika Solvig  

Christina Svensson


Lillian Gudvangen
 

Vil du ha kvittering?

Ja, nei takk. Det er ikke nødvendig.

Jeg tenker at  et av de sikreste tegnene på at man begynner å bli skikkelig gammel, er at man vil ha kvittering etter at man har vært og handlet dagligvarer.

Det er sikkert mange grunner til at har kvitteringsbehov, men jeg nekter å forstå noen av dem.

Vil man ha kvittering, er man gammel. Punktum finale.

Og jeg skjønner det på mange plan. Eller, på et plan. For det kan jo være at han som sitter inne i kassaapparatet plutselig teller feil. Det er ikke lett å skulle telle OG si "bipp" samtidig. Så feil kan oppstå. Alvorlige feil. Som at hodekålen blir bippet inn med kr 14,90 i stedet for kr 13,90.

Gud hjelpe du meg!

Da er det krise! Var man ikke på konkursens skremmende rand etter at man måtte kjøpe sin egen pose, er man det iallfall nå når kålen er feilbippet! Det går til helvete på første klasse med hele systemet!

Så har jeg tenkt på at kvitteringsmenneskene kanskje driver med en form for skattesnyting? Kanskje de skriver av maten på skatten. Kanskje de alle sammen driver med catering på siden?

Nei, det er nok ikke der det ligger.

Grunnen til at kvitteringene får være med menneskene hjem, er at menneskene (og jeg sier ikke at det er de eldste av arten...neida....) ikke stoler på kassaapparatene. De stoler ikke på bippemannen. Det var mye enklere før, skjønner du. Da hadde man ikke så mange varer å velge mellom, og kjøpmennene var til å stole på, til og med uten bipping! Nå er det jo bare folk uten særlig vett som jobber i butikk, og noen av dem er kanskje fra et annet land. Og telle kan de iallfall ikke.

Ikke at de trenger å kunne det. Bippemannen tar seg av det, og de som sitter bak kassen trenger bare å beherske helt grunnleggende motoriske ferdigheter. Ja, og kanskje grunnleggende høflighet.

Jeg lurer på om kvitteringene blir oppbevarte i "Orden i hjemmet"-mappen fra 1984? Kanskje alle kvitteringene fra hele livet ligger der? Til de en gang skal trekkes frem igjen, mens mennesket triumferende roper "Hahaa!!"...... Eller, nei....

Jeg vil bare si at jeg aldri vil ha kvittering. Så dere kan slutte å spørre. Jeg VIL ha pose, men ikke kvittering.

Utsikt fra klubbmøter

Jeg vet jeg ikke klarer å følge med på viktige ting akkurat nå....

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Posehelvetet!

Jeg legger stadig merke til at et stort flertall av mennesker i langt framskreden alder ikke har et godt forhold til bæreposer.


Eller, de har et godt forhold til de bæreposene de allerede er venner med, men det kan virke som om det ikke er plass til flere venner i kretsen. For jeg nekter å tro at grunnen til at mennesker i langt framskreden alder ikke vil kjøpe bæreposer i butikken har noe med prisen på disse å gjøre?

En bærepose koster vel ca 0,70 kr, eller 70 øre. Hvis "mennesker i langt framskreden alder" kjøper en pose hver dag hele livet er det godt mulig at konkursen kan luktes i det ikke alt for fjerne.Dette forutsetter selvsagt at bæreposene alltid har kostet 0,70 kr, og at man kjøper 365 stykker i året. For ikke å glemme den ekstra posen man må kjøpe hvert skuddår. Kanskje det er den som er strået som brekken kamelens rygg?

Så 365 x 0,70 = 255,50.

255,50 x 80= 20440.

Hvis man altså lever til man blir 80, og kjøper en bærepose hver dag hele livet, bruker man 20440 kr, sett at prisen på posene aldri endres. Ja. pluss skuddårsposene da!

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette som argument for å ta hjemmeposene med på butikken.

Men den eldre garde har funnet det som de sikkert ser på som lurer måter å skaffe seg gratisposer på! Dette var meget lettere før da de ansatte i butikkene ikke spurte om man skulle ha poser. Da var poser et hett samtaleemne rundt omkring i de eldres hjem, tenker jeg. Kanskje de hadde hemmelige poseklubber og posemøter, der de planla neste poselureri?

Nå er det litt verre, for nå spør kassadamene og -mennene hele tiden "Vil du ha en pose?". Da surner de eldre, kan du tro! Det er jo ikke mulig å lure til seg flere poser når man blir spurt om man vil ha poser! Man kan jo ikke lyge - man har jo tross alt bygget landet!

Men plutselig har de funnet en løsning på det også. For man kan jo si at man ikke trenger pose, fordi man har en egen med seg, for deretter å "oppdage" at man likevel har "glemt" posen hjemme. Da får man en pose av den snille damene i kassen - helt gratis! Et smutthul!

Men jeg tror jeg egentlig har skjønt hvorfor de eldre grabber til seg gratisposer.

Det er jo selvsagt fordi vi hvert eneste år har storstreik i dagligvarebutikkene! Tenk hvis butikkene blir stengt i noen uker? Tenk hvis posemakerne streiker? Hvordan skal vi da få tak i poser? Hva skal vi bære hjem marsipanlokkene i da?

Det er da de eldre kommer på banen!

Det er da det popper opp bærepose-boder over det ganske land. Bæreposer selges til blodpris, og de eldre får endelig sin revansj på samfunnet! Pengene strømmer inn, og akkurat den kvelden er de gamle opp minst til kl 22! Det er fest!

For det finnes ikke noe viktigere her i verden enn å spare de 70 ørene..........

Neste blogginnlegg: Vil du ha kvittering?



....og ja, mye av livet mitt foregår i butikken :)

Aaaah!!

Det er noe utrolig befriende med å være inne på sofaen når solen skinner fra skyfri himmel utenfor.

Uten den dårlige samvittigheten som virker obligatorisk for andre innesittere på solfylte dager.

Jeg er voksen!!

Funksjoner på telefonen

Jeg er applikasjonsavhengig.....

Sukk

Location:Svingen,Bergen,Norge

Spøkelseshus?

Da jeg gikk fra bilen i dag, så jeg at jeg kanskje bor i et spøkelseshus.....

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Varedelere

Varedelere, heter det visst. De man skal legge på handlebåndet når man legger på varene sine. Gjerne ikke et godt ord, men dog Jeg tenker at det mitt ansvar å skille mine varer fra de varene som allerede ligger der.

Det tenkte ikke damen i den stygge jakken i dag.

Siden jeg var i lydbokverdenen, fikk jeg ikke helt med meg at damen i den stygge jakken og den stygge buksen hadde lagt sine varer faretruende nærmt mine. For jeg pleier å blikke damer i stygge jakker og bukser og sko hvis det skjer. Jeg er ram med blikket.

Men denne gangen var jeg i Fjällbacka, og damen med de stygge klærene og det tynne håret var på jakt etter noe mer hun kunne legge på handlebåndet. Kassemannen bippet og bippet, og jeg hørte og hørte.

"217,50", sa Kassemannen og spurte om jeg også ville ha en pose.
"217,50?", sa jeg, og lurte på om Kassemannen var svimmel eller tilbakestående. Jeg hadde tross alt bare kjøpt en brus og en pakke med tyggis. Hvordan er det med mattekunnskapene til disse kassemennene, tenkte jeg. Hvordan skal det gå med verden når ungdommene er hjerneskadet?

Deretter så jeg varehaugen som jeg visst skulle ha med meg hjem. Libresse og lypsyl lå og menget seg med min brus! Skrekk og fordervelse!

Resultatet ble en ganske lang greie, der man måtte sortere varer på nytt igjen, og slette og bippe og sutre om hverandre.

Styggedamen beklaget seg, men jeg kunne på ingen måte vise noe aksept for slik oppførsel. Det var like før jeg måtte fortelle henne hvor skapet skulle stå, men ikke hadde jeg skap, og hvis jeg hadde hatt det skulle det sikkert bippes først.

Køen vokste, og damen krympet seg. Til pass for henne, tenkte jeg, og vurderte å si at hun hadde ødelagt lydbokopplevelsen for meg. Men jeg så at hun hadde det vondt nok i seg selv. Så jeg bar over med henne.

Etter hvert ble summen en annen, og damen kunne rette opp ryggen igjen. Den stygge jakken ble mer synlig, og jeg sendte henne et raskt blikk som kunne sagt mye mer enn tusen ord.

Hvis man ikke kan respektere varedelerne, har man ikke noe på butikken å gjøre.

Hun sa ikke engang unnskyld for å ha ødelagt Fjällbacka.

Makan!

Ingen har det verre!

De siste dagenes måltid har bestått av CuraMed, Ibux og Otrivin.

Jepp, jeg er syk. I have the man-flu!

Og det sies at når menn er syke, blir de så veldig syke. Vi klager og sutrer, vi har vondt og lider mer enn alle andre. Vi blir helt handlingslammet, og er som oftest døden nær når temperaturen i kroppen passerer 38 grader (her skal det sies at min temperatur i går passerte (nesten) 39 grader, så det er vel et under at jeg fremdeles er her).

Nå har forskningen vist at dette faktisk stemmer. Jeg viser til artikkelen "Menn blir sykest når de blir syke", der det er funnet vitenskapelige beviser for hvordan menn og kvinner reagerer ulikt på sykdommer.

Bare så du vet det!

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Vanens makt

Jeg begynner å tenke at dette ikke ser så aller verst ut :)




Og jeg har alltid lurt på hvordan det er å ikke ha hals...

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Ny lærdom.

En dag på første trinn:


Chris: Er det noen som kan si noe som rimer på avis?

Elev: Bavis

Chris: Kanskje det, men det er vel ikke et ordenlig ord?

Elev: Joda.

Chris: Hva er bavis for noe da?

Elev: Sånn hvis det kommer tyver, så må politiet ha bavis før de kan fange dem.

Eid!

Livet på et IKT-studium

I dag har vi sett at IKT-masterstudenter også kan lære ved "gammeldags" tavleundervisning, og at lærerens engasjement og kompetanse har alt å si!

Heia Gavriel Salomon

Ulykker kommer alene

I dag har jeg hatt min første fallulykke på aldri så lang tid. Jeg er egentlig en person som ikke driver med falling. Jeg synes falling er for pyser og eldre mennesker. De kan drive med sånt. Skade lårhalsen og sånt.

Men jeg faller aldri.

I dag kom ulykken som bekrefter akkurat den regelen.

Jeg var ute med den brune hunden, og klarte å skli i grusen. Resultatet var at hele jeg gikk rett på nesen. I grusen. Da jeg etter mye om og men kom til meg selv igjen, oppdaget jeg til min store skrekk at hånden min var ugjenkallelig skadet - kanskje for livet. Sjokket over å ha blitt gruset på denne måten tar det nok tid å komme over, men en ting er sikkert:

Jeg skal aldri falle igjen.

Bildebevis:

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Første skoledag

I dag var det første skoledag for alle de nye førsteklassingene i Bergen kommune. Hos oss på Hjellestad - og sikkert på alle andre skoler - er det for en høytidsdag å regne. Flagget er heist, lærerne har pyntet seg med kjoler og skjorter, og pyntete foreldre og pyntete elever er forventningsfulle. Rektor og avdelingsledere roper opp alle barna, og de kommer opp og stiller seg ved siden av sin lærer. Dagens første håndhilsing blir unnagjort, og når alle barna er ropt opp, går man til klasserommet.

Jada.

Vi har 43 nye førsteklassinger i år. Jeg har 15 stykker i min kontaktgruppe, og de ER små. Veldig små. Jeg kaller dem nyfødte, og de er jo det i skolesammenheng, iallfall. Og hyggelige, da. Svært hyggelige.

Dette er første gangen jeg har første trinn. Det er første gangen jeg får oppleve så små barn i mitt eget klasserom. Det er første gangen jeg skal gjennomføre (med god hjelp) lese- og skriveopplæring.

Hva har jeg begitt meg ut på?

Ikke vet jeg, men jeg har lyst å prøve hvordan det er. Jeg har alltid (faktisk) undervist på mellomtrinnet, og jeg storkoser meg med de største barna på barneskolen. Nå skal jeg prøve å storkose meg sammen med de små, og det blir en helt annen - og ny - verden. En verden fylt med meldemapper og kosebamser, Pokemon-kort og pog - og kravlete føtter og hender.

Akkurat det er jeg ikke det minste bekymret for. Jeg er så heldig å få jobbe med to fantastiske damer, som begge to har særdeles godt barnetekke. Kanskje det smitter av på meg også?

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg føler i forhold til å ha så små elever. Ambivalensen kommer nok til å leve i meg en stund til... Jeg både gleder og gruer meg, men velger å tro at gruingen må vike plass for gledingen om ikke så altfor lenge. Jeg gleder meg til å lære ny metodikk, og jeg gleder meg til å kunne lære opp elever helt fra starten.

Men hvis jeg begynner å snakke som en småskolelærer på fritiden også, er det helt lov å kaste knekkebrød på meg.....

Enda en kveld med fin himmel over Bergen by!

Jeg liker fine himler i sene kveldstimer, og jeg liker å ha utsikt! Nå venter jeg spent på meteorene!

Mer enn normalt, sier du?

På Facebook forleden uke var det en venninne av meg som skrev at jeg var "mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting", etter at noen hadde rettet på at jeg sa at jeg fremdeles hadde ferie i august, når det egentlig heter avspasering. Helt riktig rettelse, men det fikk meg til å tenke på om denne venninnen faktisk har rett?

Er jeg mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting? Jeg vet ikke.

Det jeg KAN si er at jeg er mye mer enn normalt opptatt av språklige finesser. Mye, mye, mye mer enn normalt. Jeg er opptatt av rett grammatikk, jeg er opptatt av god rettskriving - og særskriving og samskriving mener jeg er et problem at voksne mennesker ikke klarer.

Men rett betegnelse på ting? Som den språklige autisten jeg er, henger jeg meg her opp i ordet "betegnelse", som er definert som "ord som betegner noe, term" (Kilde: The Free Dicitonary). Jo mer jeg tenker på det, jo mer uenig blir jeg. For jeg er ikke spesielt opptatt av betegnelser. Altså, jeg er jo opptatt av det som lærer og menneske, men jeg sitter ikke hjemme og plukker ut alle øyenbrynene mine hvis noen sier skip i stedet for båt.....

Nei, det er nok språk og rettskriving som er min store lidenskap. Og jeg mener ikke tastefeilrettskrivingsproblemer. Hvis noen skriver "adlri" i stedet for "aldri" synes jeg det er helt greit, for man vet at det bare er et engangstilfelle. Hvis noen skriver "alldri", derimot..... Da begynner det å rykke i rettskrivingsrettefoten.

Man blir av og til fascinert (som forresten også er et ord veldig mange skriver feil) av sine egne rariteter og "pet peeves". For meg betyr det mye å ha et godt språk. Jeg synes det er viktig å skrive rett, og jeg synes det er viktig å kunne formulere seg godt. At man innimellom slenger på et punktum og komma, skader heller ikke.

Men dette vil ikke si at jeg forventer at alle andre i hele verden har de samme språklige prioriteringer som jeg har, men det er enkelte ting jeg mener bør være et minstekrav for alle voksne mennesker:

Som særskriving og samskriving!

Og regelen er jo så enkel, spesielt for samskrivingen. Ord som er satt sammen av flere selvstendige ord, skal skrives i ett. Men, neida.... Folk skal likevel på fotball kamp, de spiser ananas biter, de liker sjokolade kake..... Klassikeren på bildet under viser jo viktigheten av å vite når man skal dele ord, når man "kansje" bør la det være....

Og bare til informasjon: Det plager mer ikke at det står "mnere" i annonsen ovenfor. "Kansje", derimot....

Det plager meg mest at offentlige instanser særskriver ord som skal samskrives. Butikkskilt må jeg alltid ta bilde av, spesielt når det nærmer seg lammelårshøytider. "Vi har lamme lår og deler hjerne" sto det en gang på Meny på Oasen. Jeg snudde i døren. Ja, av redsel for at de skulle ta hjernen min! Noen ganger tenker jeg at det kreves ganske store hermeneutiske evner for å forstå skilt.

Jeg eier at jeg er sær, altså. Bare sånn at det er sagt. Men jeg står fram i all min særhet, med hevet hode og rak rygg! Men jeg gjør det uten å dele ord, og med kunnskap om hvordan man faktisk bøyer det STERKE verbet "å skjære"!

Som Ghandi sa: First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you - then you win!

Så skål for de språklige særinger!

Bare sånn at det er sagt...

I dag regnet det i Fusa. Fascinerende mye!



Og det slår meg at det kanskje ikke er helt trygt å ta bilde mens man kjører i dette regnet....

Location:Sotraveien,Bergen,Norge