Men i alle dager??

I dag har jeg sett mange ting jeg ikke vil ha. Det gjør jeg egentlig hver dag, men i dag var det en ting som virkelig lyste mot meg.

Jeg synes i utgangspunktet at Crocs er det styggeste fottøyet i verden, og jeg tror de som skapte dem ler høyt av alle som faktisk bruker dem. Litt sånn som de som skapte one piece. Det er lov for den vanlige forbruker å være kritisk, skjønner du.

I dag var det altså følgende sak som ga meg et lite støkk:






Seriøst?

Crocs med fôr? Jeg tror de har gått for langt nå. Jeg tror kanskje menneskeheten våkner og innser at noen faktisk kødder med oss.

Litt lenger inni denne butikken, så jeg følgende makabre oppvisning:





En avlivet, lobotomert nissekone som noen har festet på en sopelime! God jul i stuen, liksom! Det kunne jo vært tatt RETT fra en Jo Nesbø-roman, dette her! (Når vi snakker om Nesbø, så hadde de faktisk en oppblåsbar snømann man kunne pynte med også..)

I verdens rikeste land - et land som kan lage skrekkoverskrifter fordi vi "mangler" litt smør - kan nok det meste selges. Pengene florerer, og produsentene produserer den ene stygge tingen etter den andre. Og vi konsumerer konsumest av alle!

Jeg tar meg i det av og til. Å sette ting i perspektiv. Jeg kan ofte klage og syte, men jeg er ganske flink å se det humoristiske i de norske "krisene" også. Vi har det SÅ godt i dette landet, og media bør ta seg en skikkelig stor bolle og hjelpe oss med å komme ned på jorden igjen.

Til slutt, en litt artig sak: Jeg gikk forbi Grieghallen på torsdag, og så denne plakaten. Selvsagt måtte jeg ta bilde, for hvem i ALLE dager sin fantastiske idé var det å plassere en ugle på skulderen til denne damen? En UGLE!!

Men jeg husker plakaten ;)

Klatring i høy alder.

For en ukes tid siden ble jeg ferdig med denne fantastiske boken:

Jeg har skrevet et innlegg om den før, men nå er jeg altså ferdig.

Og dommen står fast: Det ER nok den mest fantastiske boken jeg noensinne har lest!

Jeg ble forelsket i Allan Karlsson i løpet av første siden, og kjærligheten til denne kastrerte, gamle mannen besto gjennom hele boken.

Det viser seg nemlig at Allan Karlsson har vært med på de største begivenhetene i verdenshistorien. Han har laget atombomber, han har reddet Mao sin kone, han har lunsjet med Stalin, han var gode venner med Truman......

Boken er altså ispedd historier om Allan sitt liv, samtidig som den forteller om flukten han i nåtid bedriver fra gamlehjemmet. Med en reiseveske inneholdende 50 millioner kroner, noen venner - og en elefant!

Boken ER ganske flåsete og våsete skrevet. Det er mye tull og tøys og fanteri, men den er så godt fortalt, denne historien, at det ikke gjør noe. Det er faktisk bare en styrke for innholdet.

Jeg har lest den på svensk. Det anbefales. Et flott språk som klinger bra, og det var svært enkelt å lese det. Jeg hadde den svenske lydboken også, men jeg det gikk raskere å lese den på papiret (eller på iPaden, som tilfellet var..). Teorien min om å prøve å lese bøker på originalspråket holder så langt mål.

Vel...

Denne boken MÅ du bare lese! Den vil helt klart gjøre noe med deg. Den vil gjøre noe med innstillingen din til livet.

Hvis du ikke liker å lese, er dette boken som kan hjelpe deg å komme over akkurat det!

God fornøyelse!