Heia Dagbladet!

Jeg leste nettopp følgende sak i Dagbladet:

Saken handler altså om noen barn som skulle se Madagaskar, men ble vist Paranormal Activity i stedet. Eller, de ble vist to minutter av P.A.

Stor ståhei, og mye hyling fulgte. Greit nok det.

Men så klinket altså kinoen til (i følge Dagbladets journalist) med følgende "belønning":

Ikke nok med at disse barna ble "skadet for livet", i følge artikkelen - de måtte i tillegg se filmen en gang til!

Hvor skal grensen gå?

Lektor Lund vs. uutdannete vandaler

I dag snødde det! Jeg så det på ruten da jeg våknet i morges.

Da jeg karret meg inn i stuen, og tittet ut av vinduet, så jeg det:

I løpet av natten hadde noen tatt knekken på speilet på førersiden på bilen min. Enten har noen kjørt på speilet, eller så har noen vandalisert det med viten og vilje. Eller, "viten" er vel å ta hardt i. Uansett hva som har skjedd, så er det iallfall ingen som har lagt igjen en lapp eller formidlet en beskjed til meg på noen som helst måte.

Og DET synes jeg er for dårlig!

Klart at uhell kan skje. Man kan komme borti med bilen sin, og det er helt kurant. Det som ikke er kurant er å la være å gi beskjed.

Hvis det er det som har skjedd da. Det sier i så fall mye om dette menneskets moral.

Hvis det er hærverk, så skal jeg selvsagt ikke klage over at de ikke har lagt igjen lapp :) Det kan jo være noen slasker av noen unger (med tilhørende dårlig oppdragelse) som har tatt seg den friheten å gi speilet mitt en real kless.

Ikke vet jeg, og det forandrer i grunnen ingenting. Speilet henger nå der og dingler, og bilen må til behandling.

Men jeg synes likevel det er elendig gjort. Virkelig.

Lektor Lund vs. skruen

Jeg hadde et lite uhell i juni, som førte til at jeg røk et leddbånd og brakk ankelen. Like greit å gjøre begge deler på en gang, i grunnen. Dette skjedd på personalfest, og jeg var edruelig.

Forklart inngående før, er det visst.

I dag var det tid for å fjerne the skrue fra the fot, og det var vel sannelig på tide. Jeg har hatt time på ortopedisk poliklinikk tidligere, men har forlatt området i protest mot opp til 2 timers venting.

Dette så det ut som om de hadde fått med seg i dag. Jeg er jo ganske vokal av meg, og jeg ga beskjed sist gang om at denne ventingen ikke var holdbar. Frisk og freidig :)

Denne gangen hadde jeg time kl 13.30, og jeg hadde ikke mer enn satt ræven ned i stolen på venterommet før jeg ble ropt opp. Denne gangen hadde jeg forberedet meg på venting, og hadde både julesangnoter og boken "Springfart ved fjorden" med meg. På iPad, selvsagt.

Jeg fikk altså ikke bruk for dette i det hele tatt, noe som utvilsomt var mer enn greit nok. Da jeg var innlagt med denne foten, tror jeg at jeg traff de travleste - og ergo sureste - sykepleierne på hele Haukeland. De sukket og stønnet, og synes det var et ork å finne smertestillende til gutten i sengen ovenfor, som hadde knust kneet og brukket låret. De brukte da også 20 minutter på å finne noe som kunne hjelpe ham. Hadde jeg hatt boller, skulle de jammen fått ta seg en. Alle sammen!

I dag, derimot, møtte jeg verdens syvende underverk av noen pleiere! Hun som var "min" var meget veloppdragen (sikkert fra Skjold, eller deromkring) og legen var ung, høflig og meddelsom. De pratet og lo og smilte. Hyggelig (selv om pedagogen i meg selvsagt skjønner hva de drev med).

Legen, som heter Truls, forklarte meg prosedyren, og trykket og vred på foten.

"Gjør dette vondt?"

"Nei."

"Gjør dette vondt?"

"Nei."

Så da var vi klare til å sette i gang. Jeg ble vasket og leggbarbert så grundig som bare det. Trenger ikke vaske beina igjen før til neste år.

Ble tatt bilde av med en annerledes røntgenmaskin, som viste beinet mitt "live". Skruen hadde ikke brukket, og dette skulle gå bra. Ca 15 minutter, sa Truls.

Halvannen time etterpå var endelig skruen ute. Den var visst ikke så enkel å finne i lektorfoten, og det måtte vries og dyttes og løfes og inspiseres nøye. Man må nemlig se skruen med synet før man kan ta den ut. Det holder ikke å finne den med skrujernet. "Det øyet ikke ser, skal skrujernet ikke gjøre noe med."

Men ut kom den, og da ble lektoren plutselig en liten unge: "Kan jeg få den med meg hjem?". Joda, det skulle gå fint. De måtte bare koke den først. Noe de gjorde.

Så jeg fikk den! Den er stor som et vondt år (hvor stort det enn måtte være).

At jeg etterpå ikke fant veien ut igjen til heisen, får være en annen sak. Det er et sinnsykt stort bygg, det der!

Men jeg er iallfall helt uten skruer igjen! O, hildrande onsdag!

Supersmarte dyr vs. Theo the dog

I går så jeg programmet Supersmarte dyr, som gikk på NRK.

Jeg har jo et dyr, og i mitt hode er han selvsagt smart. Kanskje ikke supersmart, men smart. Programmet viste en hund som hadde et ordforråd på over 1000 ord. Så smart er ikke Theo, men han kan da noen. De vanlige kommandoene har han inne (han har da oppdragelse, må vite!), og etter å ha sett dette programmet, tenkte jeg at jeg skulle lære han forskjellen på ordlyden på ordene ball og bein.

Oppvokst med hund som jeg er, har jeg fått god opplæring i hvordan man skal trene disse dyrene. En hundeivrig mor, fører til hundeivrige barn. Jeg har lært agility, spor, jakttrening, lydighet og hva det nå måtte være.

Så dette kunne da ikke være noe problem?

Som vanlig, gikk jeg på med friskt mot.

"Dette er en ball". Viser ballen.

"Dette er et bein" Viser beinet. Ordet bein fikk en tydlig lyd, som var meget forskjellig fra lyden til ordet ball.

Han er vel så smart at han ikke trenger mye mer opplæring enn det, tenkte jeg, og var veldig enig med meg selv.

Da kunne testingen begynne. Nasjonal prøve i ord!

Ball og bein ble lagt på gulvet. Theo fikk beskjed om å sitte og vente. Det gjorde han.

"Hent BALLEN", sa lektor Lund.

Theo hentet ballen med stor iver og glede. Godbit og ros fulgte.

Ball og bein ble igjen plassert på gulvet, men et litt annet sted.

"Hent BAAAALLEN", sa lektor Lund atter en gang.

Theo hentet ballen med enda større iver og glede, uten helt å skjønne hva lektoren drev med.

Godbit og ros.

Ball og bein ble lagt på gulvet. Theo satt pent og ventet.

"Hent BEINET", sa lektor Lund, med tydelige forventninger til dette unike, oppmerksomme vesenet.

Theo hentet ballen med en målrettet gange, og hode litt på skakke. Hva ER det egentlig som skjer?

Ingen godbit, ingen ros, men heller ikke kjeft.

Vi prøver igjen.

"Hent BEINET", sa lektor Lund, og viste formen på beinet med hendene. Som om det skulle hjelpe.

Theo hentet ballen, med LITT mindre iver enn de andre gangene.

Ritualet ble gjentatt, og hver forbanna gang kom han med denne ballen!

Etter 10 minutter innså lektor Lund at denne hunden kanskje lider av en diagnose. At han kanskje ikke skal være med i neste program om supersmarte dyr.

Men så!

I dag da jeg kom hjem fra jobb, satt Theo på toppen av trappen og ventet, slik han pleier. Han har da oppdragelse, må vite.

Da jeg kom opp trappen, så han seg om etter noe å bære på. Han er en retriever, og de liker å bære. Han har kommet dragende med alt fra hundelekene sine, til hele innholdet i buret. Madrass og pledd og hele røkla. Sjarmerende, om enn noe rotete.

Men i dag, altså: Han så på meg, og jeg så at den lille hjernen tenkte. Lektoren sa ikke noenting, men Theo snudde seg resolutt og kom drassende med....BEINET!

I flere minutter tenkte jeg at, joda, det tok kanskje litt tid, men visst er han supersmart! Dette holder vel til Nobelpris i hunding?

Så kom jeg på at ballen ligger i bilen.

Drømmer. Knust.

 Sjarmerende er han, lell :)

Milepæler i et menneskes liv

Livet er kort, sier noen. Man merker det gjerne ikke før man er gammel (hva nå enn DET er), men timene og dagene flyr som løvet i høstvinden.

Noen ganger er det fint å sitte og se utover den vakre kveldshimmelen, og bare tenke på sin egen eksistens. Er jeg viktig? Driver jeg med det jeg vil drive med? Hvem er jeg i andres øyne? Klarer jeg å fungere i hverdagen tross min fargeblindhet?

Neida. Bare kødder! Sånn kan man ikke holde på :)

Men uansett:

I dag har jeg nådd en milepæl i mitt voksne liv. Det er ganske utrolig å tenke på at man endelig er kommet dit. At man endelig har klart noe man lenge har prøvd å klare, men liksom aldri helt fått dreisen på. Følelsen av mestring er enorm, og jeg er ydmyk og stolt over det jeg har klart. Uten hjelp. Uten støtte. Uten Gud. Det er bare jeg som har gjort dette for meg selv.

I dag har jeg altså hatt det ryddig på kjøkkenet i en hel uke!

Jeg feirer med sushi!

Språkopplæring

I denne leksjonen skal vi lære i hvilke tilfeller det er riktig å bruke ordet "sjokk". Følg med, for dette er ganske vanskelig:

NEI:

 

NEI:

NEI:

 NEI:

 

 

NEI:

 

JA:

En enkel huskeregel: Hvis Siv Jensen bruker ordet, så er det alltid feil.

Bit for bit, ord for ord, snutt for snutt.

Fra vill dramatikk til stødig blikk! Det gikk SÅ bra på konserten i går. Jeg skulle liksom skrive noen velformulerte setninger her, men jeg merker at jeg er tom for ord.

Så da blir det bilder:

Jeg er glad og fornøyd og sliten! For en kveld!

Lillett

Jeg er stolt eier av et fargeblindt gen. Jeg har lært å leve med det, kan du si.

Men jeg synes enkelte farger og fargenyanser er helt latterlige. Sånn som lilla og fiolett. Som til og med fargesterke individer ikke klarer å forklare forskjellen på. Når en i tillegg sa at lilla var litt sånn rød-fiolett, måtte jeg ta meg en pause. Hvordan skal JEG da klare å forklare dette til mine elever? Og hva i huleste er indigo?

Jeg gidder ikke begynne på sånn korallrød og dueblå (eller var det grå?) og sånt...

Jeg skylder på romfolket, for det gjør man visst for tiden.

Biola

Jeg har en hund som liker å spise. Alt.

Dette fører ofte til magebesvær, men i hundeverden løses det med Biola eller kefir. Surmelk.

I dag så jeg at surmelken var gått ut på dato.

Hva skjer da?

Blir den enda surere?

Life is a mystery.

Word!

Amen!

Genfeil

Sur, ble hun.

Og det var ikke min feil.

Men hun ble det likevel.

Jeg ble litt paff med en gang. Jeg hadde jo ikke gjort noe gale.

Plutselig innså jeg at hun ikke kunne noe for det.

Gammel dame-genet hennes hadde bare begynt å virke litt for tidlig, og min brus ble blandet med hennes surmelk og kamferdrops.

Neste gang skal jeg be kassadamen sende varene mine ned på andre siden av midtdeleren.

Opptatt mann med brukket fot

Plutselig var det så mye man skulle bedrive samtidig! I går og i dag har vi jobbet med en liten promo til den fantastiske konserten Heidi og jeg skal ha sammen i Fana kulturhus den 22.september. Det er gøy å være i studio, og Jørn Lavoll, som vi har vært hos, er en meget dyktig og tålmodig fyr. Jeg håper det blir mer samarbeiding med han :) Samtidig får jeg en utfordring i å legge vekk lærersiden av meg... Språknazi - that´s me! Her er altså promoen til forestillingen, og billetter kan fremdeles kjøpes på Billettservice.

Søkeord: Music in the night.

Kommer du?

Agurk-OL

Til og med helt enkle saker klarer de ikke å ha kontroll på, disse norske journalistene. Når det er SÅ lite interessant å skrive om for tiden, skulle man tro at de ville klare å holde tungen i rett munn. Klippene er hentet fra Nettavisen og Dagbladet, på samme dag og samme tid.

Music in the night

For tiden jobber Heidi Lambach og jeg hardt mot vår konsertforestilling "Music in the night" som finner sted i Fana kulturhus den 22.september. Vi skal også fremføre deler av forestillingen under Kulturnatten i Bergen helgen før.

Øverst i denne bloggen finner du linken til Music in the night-bloggen! Fint om du titter innom, og spre gjerne ordet! 

Vi har også en hjemmeside:


Music in the night

Bavis!

I dag kom altså vintemålet mitt! Det endelige bevis på min lektorstatus - og jeg fikk det både på norsk og engelsk!

Jeg har jo visst lenge at jeg er lektor (med tilleggsutdannelse), men det var likevel noe svært formelt ved denne konvolutten som lå i postkassen min i dag.

Se da:

Er det ikke fint? Jeg gleder meg til den første lønnsslippen med lektortittelen på! Den må vel rammes inn?

(Tittelen på innlegget kommer fra en elev, som da jeg spurte etter rimord til "avis", utbrøt med stor iver: Bavis! Da jeg spurte hva det var, sa han at det var sånn som politiet samlet inn når det hadde vært innbrudd.)

Broken

I don't know where you doctors and nurses lose your humanity, but you lose it. You know, if all of you at the beginning of your careers could get very sick and very scared for a while, you'd probably learn more from that than from anything else.

You need to start listening to your patients. They need to be heard. They need caring. They need compassion. They need attending to. Someday you're going to be on the other side of the table, and as angry as I am and as ANGRY as I always will be, I still wish you a better doctor than you were to me.

Langsom lengsel mot Lektor Lund

I dag hadde jeg eksamen i forbindelse med masteroppgaven min. Jeg leverte den 1.juni, og i dag - nøyaktig to uker etterpå - hadde jeg muntlig eksamen.

Strategien min var som følger: Å psyke meg så mye ned med tanke på forventninger til karakter at jeg uansett ville bli positivt overrasket.

Etter å ha sovet dårlig i natt, satte jeg meg i bilen kl 9, og rettet nesen og mastertankene mot Høgskolen på Stord. Hadde jeg vært 14, hadde jeg nok kalt den verdenz bezte høgskole, noe som  i alle tilfeller stemmer. Eller, jeg har ikke datagrunnlag for å uttale meg om alle verdens høgskoler, men jeg driter i det akkurat nå.

Turen til Stord var som vanlig (når jeg har reist uten frk Solvig som passasjer) fylt med musikk. I dag var det Beyonce og "Love on top" som gjorde meg lettere til sinns:

 

Da jeg kom frem til HSH, nøyaktig kl 11:05, var jeg lettere alterert og anstrengende smånervøs. Jeg pleier ikke være det, og når jeg synger for folk er jeg aldri nervøs. Men nå var det sommerfugler med i overkant store vinger i magen min.

Jeg fikk snakket litt med Bjørn som var inne før meg. Han satt og ventet på karakter, og synes opplevelsen hadde vært fin. Det gjorde meg enda sikrere på at sensorene helt sikkert skulle TA meg. Faens folk, tenkte jeg! Tenk å være så slem!

Jeg fikk rigget meg til i Konsertsalen. Macen ble gjort klar, presentasjonen så fin ut på lerretet, og notatene hadde jeg på ipad. Frk. Solvig sin trykker(t) hadde jeg fått låne, så jeg følte meg klar. Mens sensorene spiste lunsj, satt jeg alene i Konsertsalen og spilte piano og sang. 

Da jeg skulle begynne presentasjonen min, var det ikke mer enn 3 tilskuere i salen. Det var veldig greit, for da kom det gjerne ikke så mange uartige spørsmål. 

Presentasjonen varte i nøyaktig 29 minutter og 15 sekunder, og det gikk bra. Følte jeg. Temaet var altså "IKT og digitale verktøy i musikklærerutdanningene i Norge". Jeg fikk noen spørsmål etterpå, og svarte på dem så godt jeg kunne. Tror det gikk bra, det også.

Deretter var det "grilling" på et eget rom med sensorene. Jeg var grillmaten, og var klar for det verste. Det gikk mye bedre enn forventet. Det de pirket på, var jeg klar over at kom til å bli pirket på, og det var helt berettiget. Deretter snudde hele grillingen seg til å bli en samtale, der de var genuint interesserte i hva jeg hadde å si, og var opptatt av mine meninger. Det var en god følelse. Man følte seg som en likemann.

Så måtte jeg vente på karakteren i ca 20 minutter. 20 minutter er LENGE i sånne tilfeller, og i mitt hode tenkte jeg at følgende kom til å skje: Presentasjonen gikk bra, så jeg tenkte jeg fikk en B der. Oppgaven tenkte jeg at de kom til å vurdere til C, etter det de hadde pirket på. Jeg forberedte meg på at det var en helt grei karakter.

Da de kom ut fra diskusjonen, traff jeg dem på gangen. Sensorene, veileder og jeg. Så sa de altså at jeg hadde fått A på presentasjonen, og B på oppgaven! 

Jeg ble svært lettet og glad, og kan nå kle på meg lektortittelen med hodet hevet!

Jeg er lektor med tilleggsutdannelse Lund. Det klinger fryktelig dårlig, så jeg velger å gå for: Superlektor Lund.

Jeg har vel lov å være LITT stolt?

Masterlig!

I dag har jeg levert masteroppgaven min! Fristen er i morgen, fredag 1.juni, men nå har jeg levert. For en halv time siden hentet jeg den ferdige oppgaven hos Kopibutikken i Bergen, og nå sitter jeg med 5 stk eksemplarer. Det er en vanvittig rar følelse, og en vanvittig herlig følelse. Tenk at jeg snart er ferdig, etter 4 års studier?

Høsten 2008 begynte jeg på min mastergrad i IKT i læring, musikkfaglig profil. Studiet har foregått ved Høgskolen Stord/Haugesund, og jeg har ikke nok gode ord å si om dem. For en fantastisk studieplass, for noen fantastiske forelesere, for noen fantastiske studiekamerater - og for noen fantastisk raspeballer om torsdagene!

Det har vært en utrolig opplevelse. Jeg har alltid vært av den oppfatningen at lærere må etterutdanne seg. I yrket vårt er det superviktig å holde seg oppdatert på skoleforskning, og det er svært kjekt å få påfyll etter noen år i yrket.

Heldigvis landet jeg en plass der jeg følte jeg hadde noe å bidra med. Selv om jeg til tider har synes det har vært litt slitsomt (og har Fire kaffe å takke for at jeg har fullført), har dette gitt meg så uendelig mye!

(Nå må jeg jo si at jeg har en muntlig presentasjon igjen, og hvis jeg stryker er dette innlegget litt pinlig... Med det kan fort gå bra!)

I morgen går turen til Stord for å levere de fysiske versjonene av masteravhandlingen, og turen skal selvfølgelig gjennomføres sammen med et visst antall kaffe. Tradisjonen tro, liksom.

Jeg er nærmere enn noen gang: Lektor Lund.

Og det klinger fremdeles bra!

Nye lavmål i gateunderholdningen.

Først og fremst en liten disclaimer: Jeg har lang musikkutdannelse, men er veldig bevisst på å ikke være en musikksnobb. Eller, jeg kan være det i rette omgivelser. Hvis jeg skal høre på Bergen filharmoniske orkester føler jeg at jeg kan tillatte meg å være kritisk, mens når jeg underviser 2.trinn er jeg ikke fullt så kritisk. Du skjønner tegningen.

I Bergen, og helt sikkert i mange andre byer, har det i mange år nå dukket opp gatemusikanter fra...ahem....andre land. Noen av dem er svært musikkompetente, og selger cder som bare pokker. For noen år siden var årets danske grand prix-deltager gatemusikant her i Bergen, så det kan gå på opp og frem med mange av dem.

Forutsatt at de har et snev av talent.

I dag traff gatemusikanttradisjonen er absolutt lavmål for meg. Jeg skulle inn til sentrum for å hente min Macbook pro (som har vært til reparasjon i 29 dager! 29 dager!!!), og i Gågaten satt det en liten mann. Video følger. Beklager dårlig filming, men man er da dannet. Man filmer i det skjulte, og slenger drit etterpå :)

Seriøst? Det er sånne ting som gjør at jeg mister troen på menneskene. Dette, og crocs og one-piece. 

Denne lille mannen har altså tatt med seg et keyboard. På batteri. Deretter har han trykket på demo-knappen slik at keyboardet spiller en melodi. Og så faker han spilling oppå den melodien. 

OG SÅ FAKER HAN DET IKKE BRA ENGANG!!!! Han trykker jo i hytt og helvete? Og midt i sangen tørker han nesen sin....

Og DETTE forventer han å få penger for? Og det verste av alt: Han HADDE fått penger for det!

Det er greit. Neste lørdag skal jeg stille meg opp i sentrum, sette på en cd med Pavarotti, og mime en sang av Céline Dion.

Samme greien.

Fjellfjotter

På fjellet i dag så jeg til min store skrekk at et eller annet stupid individ hadde vært og strødd glassbiter oppover stien. Jeg har lenge tvilt på menneskehetens intelligens (en tvil jeg ofte får bekreftet på sosiale medier og kommentarfelt på nettavisene), men at noen kan være så vidrige at de gjør slik er totalt uforståelig for meg. Jeg har opplevd dette før, og for oss hundeeiere er dette spesielt ugreit. Jeg så det heldigvis akkurat i tide, og fikk plukket opp de verste bitene. Men fy faen, altså! Sånne mennesker må da ha et tragisk liv?

Fjellturen ble likevel fin. Jeg fant en sti der ingen skulle tru at nokon kunne gå på tu(r), og selv om været har stått på shuffle i hele dag, var det sol da jeg var ute.




Jeg fant til og med et dinosaurfossil:


Så det så!

Ikke kom her og fortell meg at jeg ikke bor i verdens fineste by!

Location:Damsgårdsveien,Bergen,Norge