lørdag 22. mai 2010

The Human Centipede.

I går så jeg en film som lovet mye. Folk har visst kastet opp i kinosalen, folk har blitt redde, folk har gått midt i filmen.

Filmen er "The Human Centipede", og den går som følger:

To utrolig dumme jenter fra New York er på bilferie i Europa. I filmen er de kommet til Tyskland når hele helvete bryter løs.

Jentene skal på nattklubb. I Tyskland. For å finne denne nattklubben, velger de å kjøre på en øde grusvei (helt uten noen forklaring på hvorfor). Det pleier visst å ligge mange nattklubber langs disse veiene.

Og er det ikke typisk dere? Jentene sin bil punkterer! Og når de skal ringe etter hjelp, så oppdager de til sin store skrekk at de ikke har dekning. Så der sitter de da.... I miniskjørt og høye hæler, midt på en øde skogsvei i Tyskland. Etter en del idiotisk replikkveksling bestemmer de seg for å prøve å finne veien ut igjen til en hovedvei. Og den beste måten å gjøre det på, i et fremmed land, er selvsagt å gå rett inn i skogen. I høye hæler. Og miniskjørt. God plan!

Etter mer idiotisk replikkveksling (som gjorde meg i godt humør, for det var så dårlig), finner de et hus. Midt i skogen. Der bor en lege. Alene.



Joda, jentene får komme inn, og blir servert den tyske nasjonaldrinken: Vann med rohypnol! Ypperlig! Det må nevnes at  på dette tidspunktet i filmen, ønsker man at disse jentene egentlig bare skal dø. Paris Hilton virker som en doktorgradsstudent i forhold.

Iallfall, jentene blir bundet fast til en seng, og de får beskjed om at doktor Crazy skal prøve å lage "a human centipede" av disse to jentene + en stakkars japaner som ligger i sengen ved siden av og skriker på japansk. Legen har visst prøvd denne operasjonen på sine tre hunder tidligere, og det ble ikke så bra.

Greien er at for å lage dette menneskelige tusenbenet (3 mennesker x 2 bein = 1000), må han sy dem sammen. Ass to face! Herlig!

Den ene dumme jenten prøver å rømme, selvsagt. Klarer det nesten, men hun bestemmer seg for å prøve å redde sin neddopete venninne. Hun driver altså og sleper denne venninnen fra kjelleren i huset, opp trappene, ut gjennom et knust vindu og ut på plenen. For hvert skritt hun tar, utstøter hun et stønn, slik at vi som seere skal skjønne at dette må være ganske tungt. Når hun endelig har fått venninnen sin ut på plenen, blir hun skutt i ryggen med en bedøvelsespil. Dr. Crazy er ganske opprørt over at jenten prøvde å rømme, og gir henne derfor gleden av være midtdel i dette tusenbenet. Så hun blir sydd med fjeset sitt inn i rompen til japaneren. Så der står de, da. Alle tre sydd sammen.



Legen prøver å lære dem å hente avisen. Det går ikke så bra. Politiet kommer selvsagt på besøk, og de siste minuttene i filmen er viet til dårlig skuespill og en del blod. Hele kalaset ender med at alle dør, unntatt hun dumme jenten som utgjør midtdelen av tusenbenet. På bildet under har altså japaneren tatt livet av seg, og den bakerste jenten dødd av helt naturlige årsaker.



The end!

Jeg må si at jeg sjelden har ledd så mye av en film! Den anbefales virkelig, om ikke annet enn for å studere dårlig skuespill! Jentene tilbringer altså hele filmen, omtrent, toppløse og med ansiktet rett inn i analen til en annen :)

Minneverdig!

søndag 16. mai 2010

Heia oss! Heia Volve!

Fredag 14.mai var det atter en gang tid for konkurranse i Grieghallen for koret som jeg dirigerer. Strålende innsats gjorde at vi ble belønnet med 19 poeng, og en sterk 5.plass - bare 0,4 poeng bak det koret som kom på 4.plass. Volve Vokal vant en velfortjent seier igjen, og viser at de er i en klasse for seg! Gratulasjoner er overbrakt både kor og dirigent Gro Espedal.

Festen om lørdagen var en grell tragedie, og hvis tanken er å verve litt yngre kormedlemmer er ikke danseband noe å satse på. Der må forbundet ta et grep.






fredag 7. mai 2010

Widgeter til Mac'en er gøy å oppdage, synes jeg.  Jeg liker når nye applikasjoner dukker opp - sånne som for eksempel at jeg nå kan blogge rett fra dashboardet på Mac'en. Det er en fin ting! Jeg liker at livet mitt er digitalt, og jeg er småforelsket i Mac..... Jeg innrømmer det. Jeg tror min pc-periode er avsluttet....

tirsdag 4. mai 2010

mandag 3. mai 2010

Å løpe fra Samantha

I dag har jeg vært på trening igjen. Eller, ikke IGJEN som i at jeg går der så utrolig ofte, men IGJEN som i at jeg har vært der en gang eller to før.

Å velge musikk å trene til er egentlig en ganske stor sak, merket jeg. Jeg prøvde å trene til Bjørn Hellfuck.....funget dårlig. Sangene har feil tempo.

Jeg prøvde å trene til Alicia Keys.

Helt feil. Sangene har iallfall feil tempo, og hun har så dårlig sangteknikk at jeg ble helt satt ut.

Men kjære Samantha Fox, altså... Damen med den store stemmen og de dype tekstene!

Med tekstlinjer som:

"Ooh, it's only you I adore
so much more then my body was asking for
Yes, your love is breaking my chill
Even still, there's a thrill in my heart"


Og for ikke å snakke om:

Hurt me, hurt me
I know you wanna take me home
But Baby, that's not what I want
Hurt me, hurt me
You can work my body all night long
But the pants stay on!


...ja, da går treningen som en lek. Man prøver på en måte å rømme fra hele greiene, men jo fortere man løper, desto nærmere kommer sangen. Genialt opplegg!

Jeg hadde forresten hele veggen tapetsert med bilder av Samantha Fox da jeg var tenåring. Ja, jeg var nok en gutt som tidlig var opptatt av sangtalentet, og ikke var så fokusert på utseende. Jeg skilte meg nok litt ut på den måten....