tirsdag 26. oktober 2010

Biltannlegen

Bilverksteder er litt som tannlegen, tenker jeg. De åpner panseret, og vips - så er du 1000 kr fattigere!

Den siste tiden har jeg hatt et vindusviskerproblem. Problemet har vært at vv'ene ikke har villet samarbeide. Sikker bare for å være ekkel/ekle.

Iallfall.

Når man bor i Vestlandets vakreste by, er det å ha en bil uten fungerende vv'er på linje med å gå med one piece på butikken. Man gjør det liksom bare ikke.

Og siden alt det fæle alltid bare skjer med meg (Murphy's law), sluttet mine vv'er å virke akkurat den samme dagen som snøen og isen kom til Bergen. Ergo, alle verksteder er fullt opptatte med å skifte dekk for nervøse bergenserbilister som hvert år tror at snøen ikke kommer før til jul.

Problem for Lund. Jeg KAN skifte mine egne dekk, men har ikke kompetanse til å skifte pussestag på vv'ene mine.

For da hadde jeg så visst gjort det selv.

Greit. Løsningen ble å kontakte mange verksteder, og alle ga meg samme svaret. "Vi har ikke tid akkurat nå, men vi kan ta det i slutten av november."

Funker dårlig, tenker jeg. Svært dårlig. Etter turene til jobb, i regn, uten vv'er, oppdaget jeg at dette ikke var helt heldig. Jeg stoppet i annenhver busslomme og manueltvisket rutene mine, men det blir i det lange løp litt stress.

 Deretter la jeg inn oppdraget på mittoppdrag.no, der verkstedene skal legge inn svar slik at jeg kan velge det beste tilbudet.

Det eneste svaret jeg fikk var dette:

ME 1200,-KR. I LUMME KAN JEG HJELPE DEK,JEG ER TYSK,
HETER ARNOLD,TEL.:********


Ja, nei....kanskje ikke, Arnold. Lumme eller ei. 

Etter mye om og men, fikk jeg da endelig time hos Bilakutten på Koksted. Bilakutten. Det høres omtrent like skremmende ut som det viste seg å være.

De åpnet panseret, og fant ut hva de skulle gjøre og at de ikke kunne gjøre det på en stund fordi det tok litt tid å bestille deler.

954 kr måtte jeg betale for de bevingete ord.

Javel. Tusen kroner fattigere, og fremdeles uten fungerende vv'er. Jeg begynte å tenke at dette var nok et ledd i konspirasjonsopplegget som foregår mot meg.

Jeg avtalte deretter med et verksted på Stord, og de kunne fikse dette allerede dagen etter. Flotte greier! Stordabuer er flotte folk, så jeg var en lykkelig herremann da jeg la på røret (selv om jeg egentlig ikke gjorde den fysiske akten å legge på et rør).



Deretter satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem fra Bilakutten. Etter å ha kjørt i 10 minutter, satte jeg av gammel vane på vv'ene for å vaske ruten.

Og da virket de!

Det er et førjulsmirakel, men ikke på langt nær nok til å frelse en innbitt ateist som meg.

søndag 24. oktober 2010

Nokas

Ja, så har jeg altså vært på kino og sett Nokas. Filmen om det berømte ranet.

Og hva skal man si?

Jo, for det første: Å filme en hel film med håndholdte kameraer er noe forbanna drit. Jeg BLIR så kvalm! Det er nesten verre enn å kjøre båt, og jeg synes det burde vært forbudt ved lov (hører du meg, Dagfinn Høybråten?).

Og så var det denne dialekten, da... Stavangerdialekten. Av en eller annen grunn høres veldig mange folk med akkurat den dialekten ut som lobotomerte autister. Det er skikkelig ille å høre på, og når både politifolk og ranere blir fremstilt som mennesker med mildt sagt begrenset mental kapasitet, hjelper det fint lite at de snakker sånn. Og jeg sier IKKE at bergensk er forferdelig mye bedre, altså.

Og hvis filmen er noenlunde realistisk, tror jeg norsk politi har en stor jobb foran seg. Hva med en iq-test før man får slippe ut av politiskolen? For dette var en tafatt gjeng!

Også så god tid de hadde til alt mulig! Ranerne hadde god tid, og politifolkene hadde god tid. Veeeeldig god tid! "Om någen kan ringa til brannvesenet og be dei åpna porten?" Og som den organisatoren jeg er (jeg er jo tross alt lærer), reagerer jeg på plasseringen av sykler. For hvis man plutselig må ut og sykle, så må man visst løpe ned 112 etasjer for å hente sykkelen, for deretter å bære den opp alle trappene igjen før man kommer seg ut hoveddøren og ut på gaten. Tips: Ha syklene i samme etasje som hoveddøren. Da vil akkurat den biten gå mye fortere. Tenker JEG da.

Idioter.

Så var det mye skyting, og en hel haug med udugelige skuespillere som spilte de som var ansatt i Nokas. Herre, for en gjeng med amatører! Var dette det beste de kunne oppdrive?

Også med DEN dialekten, da!

Og det endte jo slik vi alle vet at det endte. Tragisk, på alle måter.

Filmens beste kommentar: Er du fra Jæren eller, mann?

lørdag 23. oktober 2010

Nesten...

I dag var det nesten en ulykke som kunne involvert huset i Svingen. Noen har kollidert i muren rett utenfor, og revet ned skilt på veien!

Hundre prosent sikkert var det en kvinnelig sjåfør :)










Location:Sotraveien,Bergen,Norge

tirsdag 19. oktober 2010

Utfordringer

Jeg fant disse spørsmålene på Elisabeth sin blogg, men jeg kjente til dem fra før av via "Inside the actor's studio". Siden jeg ikke ble utfordret, bare starter jeg selv, og utfordrer deretter noen JEG kjenner.

1. What is your favorite word?
Mitt favorittord.... Jeg er jo ekstremt opptatt av språk, så dette er ganske vanskelig. Noen ord liker jeg fordi de klinger fint, andre liker jeg fordi de betyr noe fint. Jeg går for ord som klinger bra, og da er favoritten for tiden: skabelonen

2. What is your least favorite word?
Det er: vanskelig. Jeg liker på ingen måte det ordet.


3. What turns you on creatively, spiritually and emotionally?
Svarene på alt dette er: musikk. Jeg lever og ånder musikk. Å lytte til det eller å utføre det gir meg energi og glede.

4. What turns you off?
Folk som ikke ser egne feil.

5. What is your favorite curse word?
På engelsk er det: fuck. Jeg synes fuck er et bra ord. Det kan brukes både i glede og i sinne. Jeg liker fuck.

På norsk tror jeg at "faen" kanskje er mitt favorittord. Det er liksom veldig kraft over det. Jeg liker det!

6. What sound or noise do you love?
Jeg liker lyden av bilen som starter om morgenen. Da er dagen i gang.

7. What sound or noise do you hate?
Skjærer. Til helvete med dem, alle sammen!


8. What profession other than your own would you like to attempt?
Jeg ville vært sanger på heltid.

9. What profession would you not like to do? 
Hmm.... Jeg ville ikke likt å tømme boss.

10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates? 
Haha, da skulle jeg ønske at han sa: Flott jobbet! Du har skjønt det!


Så jeg utfordrer følgende til å svare på de samme spørsmålene:

Monika Solvig  

Christina Svensson


Lillian Gudvangen
 

lørdag 9. oktober 2010

Vil du ha kvittering?

Ja, nei takk. Det er ikke nødvendig.

Jeg tenker at  et av de sikreste tegnene på at man begynner å bli skikkelig gammel, er at man vil ha kvittering etter at man har vært og handlet dagligvarer.

Det er sikkert mange grunner til at har kvitteringsbehov, men jeg nekter å forstå noen av dem.

Vil man ha kvittering, er man gammel. Punktum finale.

Og jeg skjønner det på mange plan. Eller, på et plan. For det kan jo være at han som sitter inne i kassaapparatet plutselig teller feil. Det er ikke lett å skulle telle OG si "bipp" samtidig. Så feil kan oppstå. Alvorlige feil. Som at hodekålen blir bippet inn med kr 14,90 i stedet for kr 13,90.

Gud hjelpe du meg!

Da er det krise! Var man ikke på konkursens skremmende rand etter at man måtte kjøpe sin egen pose, er man det iallfall nå når kålen er feilbippet! Det går til helvete på første klasse med hele systemet!

Så har jeg tenkt på at kvitteringsmenneskene kanskje driver med en form for skattesnyting? Kanskje de skriver av maten på skatten. Kanskje de alle sammen driver med catering på siden?

Nei, det er nok ikke der det ligger.

Grunnen til at kvitteringene får være med menneskene hjem, er at menneskene (og jeg sier ikke at det er de eldste av arten...neida....) ikke stoler på kassaapparatene. De stoler ikke på bippemannen. Det var mye enklere før, skjønner du. Da hadde man ikke så mange varer å velge mellom, og kjøpmennene var til å stole på, til og med uten bipping! Nå er det jo bare folk uten særlig vett som jobber i butikk, og noen av dem er kanskje fra et annet land. Og telle kan de iallfall ikke.

Ikke at de trenger å kunne det. Bippemannen tar seg av det, og de som sitter bak kassen trenger bare å beherske helt grunnleggende motoriske ferdigheter. Ja, og kanskje grunnleggende høflighet.

Jeg lurer på om kvitteringene blir oppbevarte i "Orden i hjemmet"-mappen fra 1984? Kanskje alle kvitteringene fra hele livet ligger der? Til de en gang skal trekkes frem igjen, mens mennesket triumferende roper "Hahaa!!"...... Eller, nei....

Jeg vil bare si at jeg aldri vil ha kvittering. Så dere kan slutte å spørre. Jeg VIL ha pose, men ikke kvittering.

onsdag 6. oktober 2010

fredag 1. oktober 2010

Posehelvetet!

Jeg legger stadig merke til at et stort flertall av mennesker i langt framskreden alder ikke har et godt forhold til bæreposer.


Eller, de har et godt forhold til de bæreposene de allerede er venner med, men det kan virke som om det ikke er plass til flere venner i kretsen. For jeg nekter å tro at grunnen til at mennesker i langt framskreden alder ikke vil kjøpe bæreposer i butikken har noe med prisen på disse å gjøre?

En bærepose koster vel ca 0,70 kr, eller 70 øre. Hvis "mennesker i langt framskreden alder" kjøper en pose hver dag hele livet er det godt mulig at konkursen kan luktes i det ikke alt for fjerne.Dette forutsetter selvsagt at bæreposene alltid har kostet 0,70 kr, og at man kjøper 365 stykker i året. For ikke å glemme den ekstra posen man må kjøpe hvert skuddår. Kanskje det er den som er strået som brekken kamelens rygg?

Så 365 x 0,70 = 255,50.

255,50 x 80= 20440.

Hvis man altså lever til man blir 80, og kjøper en bærepose hver dag hele livet, bruker man 20440 kr, sett at prisen på posene aldri endres. Ja. pluss skuddårsposene da!

Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette som argument for å ta hjemmeposene med på butikken.

Men den eldre garde har funnet det som de sikkert ser på som lurer måter å skaffe seg gratisposer på! Dette var meget lettere før da de ansatte i butikkene ikke spurte om man skulle ha poser. Da var poser et hett samtaleemne rundt omkring i de eldres hjem, tenker jeg. Kanskje de hadde hemmelige poseklubber og posemøter, der de planla neste poselureri?

Nå er det litt verre, for nå spør kassadamene og -mennene hele tiden "Vil du ha en pose?". Da surner de eldre, kan du tro! Det er jo ikke mulig å lure til seg flere poser når man blir spurt om man vil ha poser! Man kan jo ikke lyge - man har jo tross alt bygget landet!

Men plutselig har de funnet en løsning på det også. For man kan jo si at man ikke trenger pose, fordi man har en egen med seg, for deretter å "oppdage" at man likevel har "glemt" posen hjemme. Da får man en pose av den snille damene i kassen - helt gratis! Et smutthul!

Men jeg tror jeg egentlig har skjønt hvorfor de eldre grabber til seg gratisposer.

Det er jo selvsagt fordi vi hvert eneste år har storstreik i dagligvarebutikkene! Tenk hvis butikkene blir stengt i noen uker? Tenk hvis posemakerne streiker? Hvordan skal vi da få tak i poser? Hva skal vi bære hjem marsipanlokkene i da?

Det er da de eldre kommer på banen!

Det er da det popper opp bærepose-boder over det ganske land. Bæreposer selges til blodpris, og de eldre får endelig sin revansj på samfunnet! Pengene strømmer inn, og akkurat den kvelden er de gamle opp minst til kl 22! Det er fest!

For det finnes ikke noe viktigere her i verden enn å spare de 70 ørene..........

Neste blogginnlegg: Vil du ha kvittering?



....og ja, mye av livet mitt foregår i butikken :)