mandag 30. august 2010

Ny lærdom.

En dag på første trinn:


Chris: Er det noen som kan si noe som rimer på avis?

Elev: Bavis

Chris: Kanskje det, men det er vel ikke et ordenlig ord?

Elev: Joda.

Chris: Hva er bavis for noe da?

Elev: Sånn hvis det kommer tyver, så må politiet ha bavis før de kan fange dem.

Eid!

torsdag 26. august 2010

Livet på et IKT-studium

I dag har vi sett at IKT-masterstudenter også kan lære ved "gammeldags" tavleundervisning, og at lærerens engasjement og kompetanse har alt å si!

Heia Gavriel Salomon

søndag 22. august 2010

Ulykker kommer alene

I dag har jeg hatt min første fallulykke på aldri så lang tid. Jeg er egentlig en person som ikke driver med falling. Jeg synes falling er for pyser og eldre mennesker. De kan drive med sånt. Skade lårhalsen og sånt.

Men jeg faller aldri.

I dag kom ulykken som bekrefter akkurat den regelen.

Jeg var ute med den brune hunden, og klarte å skli i grusen. Resultatet var at hele jeg gikk rett på nesen. I grusen. Da jeg etter mye om og men kom til meg selv igjen, oppdaget jeg til min store skrekk at hånden min var ugjenkallelig skadet - kanskje for livet. Sjokket over å ha blitt gruset på denne måten tar det nok tid å komme over, men en ting er sikkert:

Jeg skal aldri falle igjen.

Bildebevis:




Location:Sotraveien,Bergen,Norge

onsdag 18. august 2010

Første skoledag

I dag var det første skoledag for alle de nye førsteklassingene i Bergen kommune. Hos oss på Hjellestad - og sikkert på alle andre skoler - er det for en høytidsdag å regne. Flagget er heist, lærerne har pyntet seg med kjoler og skjorter, og pyntete foreldre og pyntete elever er forventningsfulle. Rektor og avdelingsledere roper opp alle barna, og de kommer opp og stiller seg ved siden av sin lærer. Dagens første håndhilsing blir unnagjort, og når alle barna er ropt opp, går man til klasserommet.

Jada.

Vi har 43 nye førsteklassinger i år. Jeg har 15 stykker i min kontaktgruppe, og de ER små. Veldig små. Jeg kaller dem nyfødte, og de er jo det i skolesammenheng, iallfall. Og hyggelige, da. Svært hyggelige.

Dette er første gangen jeg har første trinn. Det er første gangen jeg får oppleve så små barn i mitt eget klasserom. Det er første gangen jeg skal gjennomføre (med god hjelp) lese- og skriveopplæring.

Hva har jeg begitt meg ut på?

Ikke vet jeg, men jeg har lyst å prøve hvordan det er. Jeg har alltid (faktisk) undervist på mellomtrinnet, og jeg storkoser meg med de største barna på barneskolen. Nå skal jeg prøve å storkose meg sammen med de små, og det blir en helt annen - og ny - verden. En verden fylt med meldemapper og kosebamser, Pokemon-kort og pog - og kravlete føtter og hender.

Akkurat det er jeg ikke det minste bekymret for. Jeg er så heldig å få jobbe med to fantastiske damer, som begge to har særdeles godt barnetekke. Kanskje det smitter av på meg også?

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg føler i forhold til å ha så små elever. Ambivalensen kommer nok til å leve i meg en stund til... Jeg både gleder og gruer meg, men velger å tro at gruingen må vike plass for gledingen om ikke så altfor lenge. Jeg gleder meg til å lære ny metodikk, og jeg gleder meg til å kunne lære opp elever helt fra starten.

Men hvis jeg begynner å snakke som en småskolelærer på fritiden også, er det helt lov å kaste knekkebrød på meg.....

torsdag 12. august 2010

Enda en kveld med fin himmel over Bergen by!




Jeg liker fine himler i sene kveldstimer, og jeg liker å ha utsikt! Nå venter jeg spent på meteorene!

fredag 6. august 2010

Mer enn normalt, sier du?

På Facebook forleden uke var det en venninne av meg som skrev at jeg var "mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting", etter at noen hadde rettet på at jeg sa at jeg fremdeles hadde ferie i august, når det egentlig heter avspasering. Helt riktig rettelse, men det fikk meg til å tenke på om denne venninnen faktisk har rett?

Er jeg mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting? Jeg vet ikke.


Det jeg KAN si er at jeg er mye mer enn normalt opptatt av språklige finesser. Mye, mye, mye mer enn normalt. Jeg er opptatt av rett grammatikk, jeg er opptatt av god rettskriving - og særskriving og samskriving mener jeg er et problem at voksne mennesker ikke klarer.

Men rett betegnelse på ting? Som den språklige autisten jeg er, henger jeg meg her opp i ordet "betegnelse", som er definert som "ord som betegner noe, term" (Kilde: The Free Dicitonary). Jo mer jeg tenker på det, jo mer uenig blir jeg. For jeg er ikke spesielt opptatt av betegnelser. Altså, jeg er jo opptatt av det som lærer og menneske, men jeg sitter ikke hjemme og plukker ut alle øyenbrynene mine hvis noen sier skip i stedet for båt.....

Nei, det er nok språk og rettskriving som er min store lidenskap. Og jeg mener ikke tastefeilrettskrivingsproblemer. Hvis noen skriver "adlri" i stedet for "aldri" synes jeg det er helt greit, for man vet at det bare er et engangstilfelle. Hvis noen skriver "alldri", derimot..... Da begynner det å rykke i rettskrivingsrettefoten.

Man blir av og til fascinert (som forresten også er et ord veldig mange skriver feil) av sine egne rariteter og "pet peeves". For meg betyr det mye å ha et godt språk. Jeg synes det er viktig å skrive rett, og jeg synes det er viktig å kunne formulere seg godt. At man innimellom slenger på et punktum og komma, skader heller ikke.

Men dette vil ikke si at jeg forventer at alle andre i hele verden har de samme språklige prioriteringer som jeg har, men det er enkelte ting jeg mener bør være et minstekrav for alle voksne mennesker:

Som særskriving og samskriving!

Og regelen er jo så enkel, spesielt for samskrivingen. Ord som er satt sammen av flere selvstendige ord, skal skrives i ett. Men, neida.... Folk skal likevel på fotball kamp, de spiser ananas biter, de liker sjokolade kake..... Klassikeren på bildet under viser jo viktigheten av å vite når man skal dele ord, når man "kansje" bør la det være....


Og bare til informasjon: Det plager mer ikke at det står "mnere" i annonsen ovenfor. "Kansje", derimot....

Det plager meg mest at offentlige instanser særskriver ord som skal samskrives. Butikkskilt må jeg alltid ta bilde av, spesielt når det nærmer seg lammelårshøytider. "Vi har lamme lår og deler hjerne" sto det en gang på Meny på Oasen. Jeg snudde i døren. Ja, av redsel for at de skulle ta hjernen min! Noen ganger tenker jeg at det kreves ganske store hermeneutiske evner for å forstå skilt.



Jeg eier at jeg er sær, altså. Bare sånn at det er sagt. Men jeg står fram i all min særhet, med hevet hode og rak rygg! Men jeg gjør det uten å dele ord, og med kunnskap om hvordan man faktisk bøyer det STERKE verbet "å skjære"!

Som Ghandi sa: First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you - then you win!

Så skål for de språklige særinger!