Jeg var jo nettopp syk en hel uke!
De sa at når man har første trinn, blir man ofte mye syk. Grunnet virusbefengte unger, sannsynligvis.
Og jeg er IKKE i Herman Grans vei.
Sukk. Ingenting virker.
Location:Herman Grans vei,Bergen,Norge
torsdag 27. januar 2011
Er det mulig??
Jeg er syk igjen!! Våknet med feber og diverse lidelser.
Jeg var jo nettopp syk en hel uke!
De sa at når man har første trinn, blir man ofte mye syk. Grunnet virusbefengte unger, sannsynligvis.
Og jeg er IKKE i Herman Grans vei.
Sukk. Ingenting virker.
Jeg var jo nettopp syk en hel uke!
De sa at når man har første trinn, blir man ofte mye syk. Grunnet virusbefengte unger, sannsynligvis.
Og jeg er IKKE i Herman Grans vei.
Sukk. Ingenting virker.
onsdag 26. januar 2011
Lydmann
På teateret i dag satt jeg i nærheten av en mann, type gammel, som kom med innebygde lydeffekter. Han laget lyd både på innpust og utpust.
Slike menn bør sitte et annet sted.
Her er et bilde av en ugle.
Slike menn bør sitte et annet sted.
Her er et bilde av en ugle.
torsdag 6. januar 2011
Veterinærbesøkkonsentrasjonsproblematikkens uante muligheter!
Vel, jeg måtte i dag til veterinær med min snart 7 år gamle, brune labrador. Theo hadde plutselig fått det for seg at han skulle begynne å blø ut av - av mangel på et bedre ord - tissen.
Rett og slett.
Jeg slo fort fra meg tanken om at han hadde fått løpetid.
Da jeg - febersyk og jævlig - kom hjem fra jobb tidlig i dag, så det ut som om noen hadde blitt slaktet her inne.
Off we went to Bergen smådyrklinikk.
Første personen jeg treffer, sier til meg: Ååå, for en flott hund! Er det en valp eller unghund?
Ja, nei....Men det er noe med den energien som dette dyret besitter.
Men, iallfall: Han elsker å gå til veterinæren! Jeg tror kanskje at det er det aller beste han vet i hele verden. Theo er alltid glad. Logrer og slikker og smiler og danser. Hele tiden. Men hos veterinæren er han som en ADHD-unge som ikke har fått medisinen sin. Eller, som Phoebe fra Friends en gang sa:
"You're like Santa Claus... on prozac... in Disneyland... getting laid."
Så der har du Theo hos veterinæren. Akkurat sånn. Det første han gjør er å prøve å hoppe over disken og inn til damen som sitter og tar i mot folk. Joda, sjarmerende i små doser....Deretter får han øye på alle de andre menneskene på venterommet, og da er lykken komplett. Alle skal hilses på, og minst to av beina var til enhver tid IKKE nedi bakken. Minst!
Alt dette skjer selvsagt mens jeg prøver å "sjekke inn". Med feber og kvalme.
Men man KAN jo rett og slett ikke være sint på en sånn hund. Når han snur seg mot meg med "Ååå! TENK hvis det kommer flere mennesker, da!"-blikket sitt, må jeg jo bare smile.
En time på venterommet med Theo er som god time styrketrening for armene. Han drar ellers ganske lite i båndet på tur, men der inne.....Gud hjelpe du meg! Jeg har også oppdaget at hvis et menneske reiser seg for å hente en avis eller et blad for så å komme tilbake, er dette i Theo sine øyne et nytt menneske - som da selvsagt må overøses med hilsningsritualer atter en gang.
Så har man hunder som bjeffer, katter som mjauer, hunder som knurrer, katter som freser.
Og Theo.
Som logrer.
Hele tiden.
Inne hos dyrelegen er det ny fest. Nytt rom, nye mennesker og nye lukter.
"Klarer du å få ham opp på bordet", sier dyrelegen.
Før jeg har svart, har Theo selv hoppet opp på bordet. Et bord som er omtrent i brysthøyde på meg.
Så, joda... Jeg klarer fint å få ham opp på bordet!
Og der sitter han. Og logrer. Og lurer på om han får noe mat. Som han selvsagt får. Hvilken mat? Helt uinteressant. Dette ER tross alt hunden som svelger piller uten at man behøver å pakke dem inn i leverpostei.
Så blir han undersøkt, stukket og knadd, vridd og vrengt. Halen går i ett kjør. Hver gang veterinæren skal se på ørene hans, blir hun rundslikket (i ansiktet, ja...), og gleden er til å ta å føle på. Selv når jeg fysisk må holde hodet hans i ro, går halen som en løpsk drillbatong.
Etter et noget mislykket forsøk på å få tatt en urinprøve på dette dyret, kunne denne fantastiske dyrelegen fortelle meg at hun egentlig ikke trodde dette var en urinveisinfeksjon. Hun trodde det kunne være noe med prostata. (Dette visste jeg selvsagt, for jeg er veterinærutdannet fra google.)
Dermed tok vi ultralyd, og Lisbet Holtet - som kanskje er den mest kompetente dyrelegen jeg noensinne har truffet - kunne konstatere at dyret hadde cyster på prostata, og at en av disse hadde sprukket.
Derav blodet ut tissen.
Ikke var det farlig heller, sa Lisbet. Det var bare sånn som kunne skje.
Hunden fikk en injekson - noe han også syntes var ustyrtelig festlig - og dermed ble vi sendt hjem igjen.
1000 kr fattigere, men en av oss var iallfall like blid.
Rett og slett.
Jeg slo fort fra meg tanken om at han hadde fått løpetid.
Da jeg - febersyk og jævlig - kom hjem fra jobb tidlig i dag, så det ut som om noen hadde blitt slaktet her inne.
Off we went to Bergen smådyrklinikk.
Første personen jeg treffer, sier til meg: Ååå, for en flott hund! Er det en valp eller unghund?
Ja, nei....Men det er noe med den energien som dette dyret besitter.
Men, iallfall: Han elsker å gå til veterinæren! Jeg tror kanskje at det er det aller beste han vet i hele verden. Theo er alltid glad. Logrer og slikker og smiler og danser. Hele tiden. Men hos veterinæren er han som en ADHD-unge som ikke har fått medisinen sin. Eller, som Phoebe fra Friends en gang sa:
"You're like Santa Claus... on prozac... in Disneyland... getting laid."
Så der har du Theo hos veterinæren. Akkurat sånn. Det første han gjør er å prøve å hoppe over disken og inn til damen som sitter og tar i mot folk. Joda, sjarmerende i små doser....Deretter får han øye på alle de andre menneskene på venterommet, og da er lykken komplett. Alle skal hilses på, og minst to av beina var til enhver tid IKKE nedi bakken. Minst!
Alt dette skjer selvsagt mens jeg prøver å "sjekke inn". Med feber og kvalme.
Men man KAN jo rett og slett ikke være sint på en sånn hund. Når han snur seg mot meg med "Ååå! TENK hvis det kommer flere mennesker, da!"-blikket sitt, må jeg jo bare smile.
En time på venterommet med Theo er som god time styrketrening for armene. Han drar ellers ganske lite i båndet på tur, men der inne.....Gud hjelpe du meg! Jeg har også oppdaget at hvis et menneske reiser seg for å hente en avis eller et blad for så å komme tilbake, er dette i Theo sine øyne et nytt menneske - som da selvsagt må overøses med hilsningsritualer atter en gang.
Så har man hunder som bjeffer, katter som mjauer, hunder som knurrer, katter som freser.
Og Theo.
Som logrer.
Hele tiden.
Inne hos dyrelegen er det ny fest. Nytt rom, nye mennesker og nye lukter.
"Klarer du å få ham opp på bordet", sier dyrelegen.
Før jeg har svart, har Theo selv hoppet opp på bordet. Et bord som er omtrent i brysthøyde på meg.
Så, joda... Jeg klarer fint å få ham opp på bordet!
Og der sitter han. Og logrer. Og lurer på om han får noe mat. Som han selvsagt får. Hvilken mat? Helt uinteressant. Dette ER tross alt hunden som svelger piller uten at man behøver å pakke dem inn i leverpostei.
Så blir han undersøkt, stukket og knadd, vridd og vrengt. Halen går i ett kjør. Hver gang veterinæren skal se på ørene hans, blir hun rundslikket (i ansiktet, ja...), og gleden er til å ta å føle på. Selv når jeg fysisk må holde hodet hans i ro, går halen som en løpsk drillbatong.
Etter et noget mislykket forsøk på å få tatt en urinprøve på dette dyret, kunne denne fantastiske dyrelegen fortelle meg at hun egentlig ikke trodde dette var en urinveisinfeksjon. Hun trodde det kunne være noe med prostata. (Dette visste jeg selvsagt, for jeg er veterinærutdannet fra google.)
Dermed tok vi ultralyd, og Lisbet Holtet - som kanskje er den mest kompetente dyrelegen jeg noensinne har truffet - kunne konstatere at dyret hadde cyster på prostata, og at en av disse hadde sprukket.
Derav blodet ut tissen.
Ikke var det farlig heller, sa Lisbet. Det var bare sånn som kunne skje.
Hunden fikk en injekson - noe han også syntes var ustyrtelig festlig - og dermed ble vi sendt hjem igjen.
1000 kr fattigere, men en av oss var iallfall like blid.
mandag 3. januar 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)