Victim, much?

Sitter akkurat nå og leser en "sterk sak fra hovedstaden" på Nettavisen. Den handler om to prostituerte som har hatt en vanskelig natt grunnet den sterke kulden som har feiet over Oslo. Natt til tirsdag 4.desember har det vært 12 blå grader, noe som selvsagt er for kaldt til å sove ute i.

Overskriften på saken er "Hånden min frøs fast i asfalten!". Jøss, tenker vi da. Det var da voldsomt! Og det er det, selv om håndfastfrysingen faktisk skjedde i fjor..... Dette kommer frem litt lenger nede i artikkelen. Er ikke denne overskriften litt "sløkket" når de henviser til noe som skjedde i fjor?

Vel, nok om akkurat det.

Det som provoserte meg enda mer, var utsagnet til en av disse prostituert - 26 år gamle Monica Jeanette Andersen. Hun sier som følger når det gjelden egen bruk av heroin:

Jeg blir provosert av offerrollen hun inntar i forhold til dette. Greit, jeg kan vanskelig sette meg inn i hvordan det er å være avhengig av sterke narkotiske stoffer. Greit, jeg har aldri bodd på gaten. Greit, jeg må ikke prostituere meg for å få penger til noe som helst.

Jeg synes likevel at å si at man trenger heroin for å bli kvitt smertene sine er for drøyt. Og å sammenligne dette med andre folks bruk av Paracet? Da kan jeg sammenligne behovet for heroin med mitt behov for sjokolade. Jeg blir ikke rusa på sjokolade, men trenger den for å bli kvitt smerter slik at jeg kan fungere normalt.

Jeg skjønner behovet for rettferdiggjøring. Virkelig! Jeg var nok sånn selv på den alderen. "Det er greit at jeg gjør sånn og sånn, på grunn av sånn og sånn." Men jeg kan samtidig si at man ikke kommer noen vei før man gjør om på akkurat den holdningen, og tar ansvar for egne valg. Da må man utenfor komfortsonen sin, og det kan være ubehagelig. Ubehag er derimot ikke skadelig. Skade er skadelig.

Og det er grådig lett å skylde på andre.