Donkeyboy og kosedress

I dag har mange av byens syvendetrinnselever vært på konsert med Donkeyboy i Bergens konsertsal nummer et eller annet, Arenum. Hylende, prepubertale, hormonelle barn og lærere med tellebehov i refleksvester sto side om side og fikk oppleve pop-fenomenet Donkeyboy.


Donkeyboy har jo hatt en strålende (og på mange måter velfortjent) suksess den siste tiden, og håpet mitt om at bandet fra Drammen skulle levere varene var så absolutt nærværende i mitt musikkhode.

Men jeg er litt musikalsk skuffet.

Jeg forventet nok ikke at det skulle ta helt av, selv om elevene gjorde sitt beste for å påtvinge meg tinnitus med sine hyl.

Den første sangen de spilte var "Sometimes", og det gjorde de bra. Man kan merke at de har spilt den noen ganger - både på godt og vondt. Det ble litt for rutinemessig etter min smak.

Resten av sangene var stort sett forglemmelige, selv om "Promise kept" var en positiv overraskelse. Den klare 80-tallsinspirasjonen liker jeg, men synth-pop kan bli litt kjedelig i lengden. Noen overraskende elementer kunne det godt vært. Det hadde løftet den musikalske opplevelsen mye.

Det jeg reagerer mer på er koringen. Jeg synes Donkeyboy har ganske spenstige og tette koringsstemmer på låtene sine, og det hadde de også live. Men det var surt. Linnea sang surt når hun koret, spesielt mot slutten av frasene. Det virket som om det å faktisk avslutte frasene ikke var så viktig, noe som førte til at hun sank mot slutten av omtrent hver linje når hun  koret. Soloinnslagene hennes i "Sometimes" og "Ambitions" var meget gode, så det var skuffende at koringen ikke var tatt like alvorlig.

De mannlige sangsolistene (som jeg ikke kan navnet på) sang meget godt. Rent og pent, og de utfordret stemmene sine både med noen spenstige intervaller og med å synge i flere registre. Falsetten til han som synger på "Ambitions" virket noe sliten live, men det kan jo ha med dagsform å gjøre.

Det som verre er, er at jeg opplevde ikke mindre enn 8 elever iført lilla kosedress, bling, solbriller, cap og med "DonkYboy" skrevet i pannen. Donkyboy.... Sukk. 

Dette synet forsterker og bekrefter det at kosedress er fantastisk lite fint.  Knapt nok greit til hjemmebruk, tenker jeg. Men å gå med det i offentlighet skulle vært forbudt ved lov. Man skulle iallfall hatt lov til å peke og le når man ser noen gå med disse dyre sparkebuksene ute blant andre mennesker. Takk Gud for at de ikke hadde crocs på seg i tillegg!

Kids are dumb :)

Men for elevene var nok dette en kjekk opplevelse midt på en onsdag, og bussjåførdamen vår (som helt klart må være født og oppvokst midt i tjukkeste Loddefjord) loset oss trygt hjem igjen.