På Facebook forleden uke var det en venninne av meg som skrev at jeg var "mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting", etter at noen hadde rettet på at jeg sa at jeg fremdeles hadde ferie i august, når det egentlig heter avspasering. Helt riktig rettelse, men det fikk meg til å tenke på om denne venninnen faktisk har rett?
Er jeg mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting? Jeg vet ikke.
Det jeg KAN si er at jeg er mye mer enn normalt opptatt av språklige finesser. Mye, mye, mye mer enn normalt. Jeg er opptatt av rett grammatikk, jeg er opptatt av god rettskriving - og særskriving og samskriving mener jeg er et problem at voksne mennesker ikke klarer.
Men rett betegnelse på ting? Som den språklige autisten jeg er, henger jeg meg her opp i ordet "betegnelse", som er definert som "ord som betegner noe, term" (Kilde:
The Free Dicitonary). Jo mer jeg tenker på det, jo mer uenig blir jeg. For jeg er ikke spesielt opptatt av betegnelser. Altså, jeg er jo opptatt av det som lærer og menneske, men jeg sitter ikke hjemme og plukker ut alle øyenbrynene mine hvis noen sier skip i stedet for båt.....
Nei, det er nok språk og rettskriving som er min store lidenskap. Og jeg mener ikke tastefeilrettskrivingsproblemer. Hvis noen skriver "adlri" i stedet for "aldri" synes jeg det er helt greit, for man vet at det bare er et engangstilfelle. Hvis noen skriver "alldri", derimot..... Da begynner det å rykke i rettskrivingsrettefoten.
Man blir av og til fascinert (som forresten også er et ord veldig mange skriver feil) av sine egne rariteter og "pet peeves". For meg betyr det mye å ha et godt språk. Jeg synes det er viktig å skrive rett, og jeg synes det er viktig å kunne formulere seg godt. At man innimellom slenger på et punktum og komma, skader heller ikke.
Men dette vil ikke si at jeg forventer at alle andre i hele verden har de samme språklige prioriteringer som jeg har, men det er enkelte ting jeg mener bør være et minstekrav for alle voksne mennesker:
Som særskriving og samskriving!
Og regelen er jo så enkel, spesielt for samskrivingen. Ord som er satt sammen av flere selvstendige ord, skal skrives i ett. Men, neida.... Folk skal likevel på fotball kamp, de spiser ananas biter, de liker sjokolade kake..... Klassikeren på bildet under viser jo viktigheten av å vite når man skal dele ord, når man "kansje" bør la det være....
Og bare til informasjon: Det plager mer ikke at det står "mnere" i annonsen ovenfor. "Kansje", derimot....
Det plager meg mest at offentlige instanser særskriver ord som skal samskrives. Butikkskilt må jeg alltid ta bilde av, spesielt når det nærmer seg lammelårshøytider. "Vi har lamme lår og deler hjerne" sto det en gang på Meny på Oasen. Jeg snudde i døren. Ja, av redsel for at de skulle ta hjernen min! Noen ganger tenker jeg at det kreves ganske store hermeneutiske evner for å forstå skilt.
Jeg eier at jeg er sær, altså. Bare sånn at det er sagt. Men jeg står fram i all min særhet, med hevet hode og rak rygg! Men jeg gjør det uten å dele ord, og med kunnskap om hvordan man faktisk bøyer det STERKE verbet "å skjære"!
Som Ghandi sa: First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you - then you win!
Så skål for de språklige særinger!
