Første skoledag

I dag var det første skoledag for alle de nye førsteklassingene i Bergen kommune. Hos oss på Hjellestad - og sikkert på alle andre skoler - er det for en høytidsdag å regne. Flagget er heist, lærerne har pyntet seg med kjoler og skjorter, og pyntete foreldre og pyntete elever er forventningsfulle. Rektor og avdelingsledere roper opp alle barna, og de kommer opp og stiller seg ved siden av sin lærer. Dagens første håndhilsing blir unnagjort, og når alle barna er ropt opp, går man til klasserommet.

Jada.

Vi har 43 nye førsteklassinger i år. Jeg har 15 stykker i min kontaktgruppe, og de ER små. Veldig små. Jeg kaller dem nyfødte, og de er jo det i skolesammenheng, iallfall. Og hyggelige, da. Svært hyggelige.

Dette er første gangen jeg har første trinn. Det er første gangen jeg får oppleve så små barn i mitt eget klasserom. Det er første gangen jeg skal gjennomføre (med god hjelp) lese- og skriveopplæring.

Hva har jeg begitt meg ut på?

Ikke vet jeg, men jeg har lyst å prøve hvordan det er. Jeg har alltid (faktisk) undervist på mellomtrinnet, og jeg storkoser meg med de største barna på barneskolen. Nå skal jeg prøve å storkose meg sammen med de små, og det blir en helt annen - og ny - verden. En verden fylt med meldemapper og kosebamser, Pokemon-kort og pog - og kravlete føtter og hender.

Akkurat det er jeg ikke det minste bekymret for. Jeg er så heldig å få jobbe med to fantastiske damer, som begge to har særdeles godt barnetekke. Kanskje det smitter av på meg også?

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg føler i forhold til å ha så små elever. Ambivalensen kommer nok til å leve i meg en stund til... Jeg både gleder og gruer meg, men velger å tro at gruingen må vike plass for gledingen om ikke så altfor lenge. Jeg gleder meg til å lære ny metodikk, og jeg gleder meg til å kunne lære opp elever helt fra starten.

Men hvis jeg begynner å snakke som en småskolelærer på fritiden også, er det helt lov å kaste knekkebrød på meg.....