Sukk, en sokk!

Jeg har uten tvil den merkeligste hunden i hele verden.

Jeg har hatt hund siden jeg var 10 år gammel. Først en flat coated retriever som het Lobo, deretter labradoren Nero, så labradoren Bella. Bella og Nero likte hverandre så godt at de laget 8 enda mindre labradorer, hvorav vi beholdt én. Hun fikk det klingende navnet Athena.

Vel.

Bella var også rar. Hun sovnet oppå en sekk poteter, og hun la seg av og til å sove under en liten peis som var på en hytte vi på en måte hadde.

Men så er det dagens hund: Theo.

I går hadde han fått tak i en hel pakke med rugsprø, og en pakke med paracet. Alt klart for fest, liksom.

Theo hadde spist opp alle rugsrpøene, og åpnet pakken med paracet.  Disse hadde han ikke spist. Greit. Hunden har litt vett, og har ikke slått seg på piller helt ennå.

Men en HEL pakke med rugsprø (med STORE bokstaver, Monika)? Hva er det for noe? Han har jo vært fryktelig tørst i hele natt, og har skullet masse på do for å gjøre bommelibom.


Han er, som jeg har skrevet om før, også fryktelig glad i sokker. Jeg er stort sett flink til å gjemme sokker, og henger dem også innerst på stativet når de skal tørke.

Han får likevel fatt i sokker i ny og ne, og det skjedde igjen for 5 dager siden. Jeg fant bare én sokk, og skjønte fort hvor den andre måtte ha tatt veien.

Da venter det noen dager med spying og slik fra Theo, før sokken kommer opp eller ut. I går begynte spyingen, og da skjønte jeg at det nærmet seg sokkeavlevering.

I dag måtte jeg sette Theo fra meg utenfor butikken da jeg skulle handle, og da jeg kom ut igjen fant jeg dette på bakken:




Theo hadde kommet seg løs fra båndet, spydd opp denne sokken, og gått pent tilbake og lagt seg ned for å vente på meg.

Rar er han, men også ganske søt.


  
Jeg lover atter en gang å bli flinkere til å passe på sokkene mine!

Amen!