Langsom lengsel mot Lektor Lund

I dag hadde jeg eksamen i forbindelse med masteroppgaven min. Jeg leverte den 1.juni, og i dag - nøyaktig to uker etterpå - hadde jeg muntlig eksamen.

Strategien min var som følger: Å psyke meg så mye ned med tanke på forventninger til karakter at jeg uansett ville bli positivt overrasket.

Etter å ha sovet dårlig i natt, satte jeg meg i bilen kl 9, og rettet nesen og mastertankene mot Høgskolen på Stord. Hadde jeg vært 14, hadde jeg nok kalt den verdenz bezte høgskole, noe som  i alle tilfeller stemmer. Eller, jeg har ikke datagrunnlag for å uttale meg om alle verdens høgskoler, men jeg driter i det akkurat nå.

Turen til Stord var som vanlig (når jeg har reist uten frk Solvig som passasjer) fylt med musikk. I dag var det Beyonce og "Love on top" som gjorde meg lettere til sinns:

 

Da jeg kom frem til HSH, nøyaktig kl 11:05, var jeg lettere alterert og anstrengende smånervøs. Jeg pleier ikke være det, og når jeg synger for folk er jeg aldri nervøs. Men nå var det sommerfugler med i overkant store vinger i magen min.

Jeg fikk snakket litt med Bjørn som var inne før meg. Han satt og ventet på karakter, og synes opplevelsen hadde vært fin. Det gjorde meg enda sikrere på at sensorene helt sikkert skulle TA meg. Faens folk, tenkte jeg! Tenk å være så slem!

Jeg fikk rigget meg til i Konsertsalen. Macen ble gjort klar, presentasjonen så fin ut på lerretet, og notatene hadde jeg på ipad. Frk. Solvig sin trykker(t) hadde jeg fått låne, så jeg følte meg klar. Mens sensorene spiste lunsj, satt jeg alene i Konsertsalen og spilte piano og sang. 

Da jeg skulle begynne presentasjonen min, var det ikke mer enn 3 tilskuere i salen. Det var veldig greit, for da kom det gjerne ikke så mange uartige spørsmål. 

Presentasjonen varte i nøyaktig 29 minutter og 15 sekunder, og det gikk bra. Følte jeg. Temaet var altså "IKT og digitale verktøy i musikklærerutdanningene i Norge". Jeg fikk noen spørsmål etterpå, og svarte på dem så godt jeg kunne. Tror det gikk bra, det også.

Deretter var det "grilling" på et eget rom med sensorene. Jeg var grillmaten, og var klar for det verste. Det gikk mye bedre enn forventet. Det de pirket på, var jeg klar over at kom til å bli pirket på, og det var helt berettiget. Deretter snudde hele grillingen seg til å bli en samtale, der de var genuint interesserte i hva jeg hadde å si, og var opptatt av mine meninger. Det var en god følelse. Man følte seg som en likemann.

Så måtte jeg vente på karakteren i ca 20 minutter. 20 minutter er LENGE i sånne tilfeller, og i mitt hode tenkte jeg at følgende kom til å skje: Presentasjonen gikk bra, så jeg tenkte jeg fikk en B der. Oppgaven tenkte jeg at de kom til å vurdere til C, etter det de hadde pirket på. Jeg forberedte meg på at det var en helt grei karakter.

Da de kom ut fra diskusjonen, traff jeg dem på gangen. Sensorene, veileder og jeg. Så sa de altså at jeg hadde fått A på presentasjonen, og B på oppgaven! 

Jeg ble svært lettet og glad, og kan nå kle på meg lektortittelen med hodet hevet!

Jeg er lektor med tilleggsutdannelse Lund. Det klinger fryktelig dårlig, så jeg velger å gå for: Superlektor Lund.

Jeg har vel lov å være LITT stolt?