En bombe i Oslo, og deretter gikk han berserk på AUFs sommerleir på Utøya, der han skjøt og drepte 84 ungdommer. Det er tallene så langt.
Dette har virkelig gått inn på meg. Jeg er uvel langt inn i sjelen, og har store vansker med å fatte det som har skjedd.
Skrikene om at det var en muslimsk terroraksjon stilnet fort da det viste seg at mannen var norsk. Måtte de som med en gang konkluderte med noe slikt virkelig skamme seg. Det gjør meg opprørt.
Det opprører meg også at det atter en gang blir opprettet grupper på Facebook. Grupper som igjen viser at folk ikke har skjønt det. Grupper som viser at folk trenger å lette følelsen av å ikke strekke til. Jeg skjønner følelsen, men godtar ikke at dette er måten å vise det på.
Jeg blir opprørt av dumme journalister som stiller infantile spørsmål til lederen av AUF. Tenker dere ikke gjennom det dere sier?
Jeg blir imponert over Røde kors, over folks utrolige vilje til å hjelpe til ved blant annet å gi blod, av statsministeren vår, av Erna Solberg som var meget emosjonell på tv, og ikke minst alle de frivillige som hjalp til da folk svømte for livet fra Utøya.
De sier at dette er den største tragedien vi har hatt her i landet i fredstid.
Det har satt dype spor i meg.
Location:Rynek-Ratusz,Wrocław,Polen
Jeg er dypt, dypt rystet. Det er helt ufattelig. Jeg klarer ikke slutte å tenke på disse ungdommene som var på leir og koste seg. Foreldre som med den største selvfølgelighet og helt uten frykt- sendte barna sine avgårde og ikke fikk dem hjem igjen. Det er helt forferdelig.
SvarSlettJa, så fort kan livet snu. Vi har ingen garantier noen av oss. Kan dette få deg til å slutte fred med dine nærmeste - din mor f.eks.? Hun har det vondt.
SvarSlettJeg velger å ikke kommentere denne anonyme kommentaren.
SvarSlett