Lektor Lund vs. skruen

Jeg hadde et lite uhell i juni, som førte til at jeg røk et leddbånd og brakk ankelen. Like greit å gjøre begge deler på en gang, i grunnen. Dette skjedd på personalfest, og jeg var edruelig.

Forklart inngående før, er det visst.

I dag var det tid for å fjerne the skrue fra the fot, og det var vel sannelig på tide. Jeg har hatt time på ortopedisk poliklinikk tidligere, men har forlatt området i protest mot opp til 2 timers venting.

Dette så det ut som om de hadde fått med seg i dag. Jeg er jo ganske vokal av meg, og jeg ga beskjed sist gang om at denne ventingen ikke var holdbar. Frisk og freidig :)

Denne gangen hadde jeg time kl 13.30, og jeg hadde ikke mer enn satt ræven ned i stolen på venterommet før jeg ble ropt opp. Denne gangen hadde jeg forberedet meg på venting, og hadde både julesangnoter og boken "Springfart ved fjorden" med meg. På iPad, selvsagt.

Jeg fikk altså ikke bruk for dette i det hele tatt, noe som utvilsomt var mer enn greit nok. Da jeg var innlagt med denne foten, tror jeg at jeg traff de travleste - og ergo sureste - sykepleierne på hele Haukeland. De sukket og stønnet, og synes det var et ork å finne smertestillende til gutten i sengen ovenfor, som hadde knust kneet og brukket låret. De brukte da også 20 minutter på å finne noe som kunne hjelpe ham. Hadde jeg hatt boller, skulle de jammen fått ta seg en. Alle sammen!

I dag, derimot, møtte jeg verdens syvende underverk av noen pleiere! Hun som var "min" var meget veloppdragen (sikkert fra Skjold, eller deromkring) og legen var ung, høflig og meddelsom. De pratet og lo og smilte. Hyggelig (selv om pedagogen i meg selvsagt skjønner hva de drev med).

Legen, som heter Truls, forklarte meg prosedyren, og trykket og vred på foten.

"Gjør dette vondt?"

"Nei."

"Gjør dette vondt?"

"Nei."

Så da var vi klare til å sette i gang. Jeg ble vasket og leggbarbert så grundig som bare det. Trenger ikke vaske beina igjen før til neste år.

Ble tatt bilde av med en annerledes røntgenmaskin, som viste beinet mitt "live". Skruen hadde ikke brukket, og dette skulle gå bra. Ca 15 minutter, sa Truls.

Halvannen time etterpå var endelig skruen ute. Den var visst ikke så enkel å finne i lektorfoten, og det måtte vries og dyttes og løfes og inspiseres nøye. Man må nemlig se skruen med synet før man kan ta den ut. Det holder ikke å finne den med skrujernet. "Det øyet ikke ser, skal skrujernet ikke gjøre noe med."

Men ut kom den, og da ble lektoren plutselig en liten unge: "Kan jeg få den med meg hjem?". Joda, det skulle gå fint. De måtte bare koke den først. Noe de gjorde.

Så jeg fikk den! Den er stor som et vondt år (hvor stort det enn måtte være).

At jeg etterpå ikke fant veien ut igjen til heisen, får være en annen sak. Det er et sinnsykt stort bygg, det der!

Men jeg er iallfall helt uten skruer igjen! O, hildrande onsdag!