Supersmarte dyr vs. Theo the dog

I går så jeg programmet Supersmarte dyr, som gikk på NRK.

Jeg har jo et dyr, og i mitt hode er han selvsagt smart. Kanskje ikke supersmart, men smart. Programmet viste en hund som hadde et ordforråd på over 1000 ord. Så smart er ikke Theo, men han kan da noen. De vanlige kommandoene har han inne (han har da oppdragelse, må vite!), og etter å ha sett dette programmet, tenkte jeg at jeg skulle lære han forskjellen på ordlyden på ordene ball og bein.

Oppvokst med hund som jeg er, har jeg fått god opplæring i hvordan man skal trene disse dyrene. En hundeivrig mor, fører til hundeivrige barn. Jeg har lært agility, spor, jakttrening, lydighet og hva det nå måtte være.

Så dette kunne da ikke være noe problem?

Som vanlig, gikk jeg på med friskt mot.

"Dette er en ball". Viser ballen.

"Dette er et bein" Viser beinet. Ordet bein fikk en tydlig lyd, som var meget forskjellig fra lyden til ordet ball.

Han er vel så smart at han ikke trenger mye mer opplæring enn det, tenkte jeg, og var veldig enig med meg selv.

Da kunne testingen begynne. Nasjonal prøve i ord!

Ball og bein ble lagt på gulvet. Theo fikk beskjed om å sitte og vente. Det gjorde han.

"Hent BALLEN", sa lektor Lund.

Theo hentet ballen med stor iver og glede. Godbit og ros fulgte.

Ball og bein ble igjen plassert på gulvet, men et litt annet sted.

"Hent BAAAALLEN", sa lektor Lund atter en gang.

Theo hentet ballen med enda større iver og glede, uten helt å skjønne hva lektoren drev med.

Godbit og ros.

Ball og bein ble lagt på gulvet. Theo satt pent og ventet.

"Hent BEINET", sa lektor Lund, med tydelige forventninger til dette unike, oppmerksomme vesenet.

Theo hentet ballen med en målrettet gange, og hode litt på skakke. Hva ER det egentlig som skjer?

Ingen godbit, ingen ros, men heller ikke kjeft.

Vi prøver igjen.

"Hent BEINET", sa lektor Lund, og viste formen på beinet med hendene. Som om det skulle hjelpe.

Theo hentet ballen, med LITT mindre iver enn de andre gangene.

Ritualet ble gjentatt, og hver forbanna gang kom han med denne ballen!

Etter 10 minutter innså lektor Lund at denne hunden kanskje lider av en diagnose. At han kanskje ikke skal være med i neste program om supersmarte dyr.

Men så!

I dag da jeg kom hjem fra jobb, satt Theo på toppen av trappen og ventet, slik han pleier. Han har da oppdragelse, må vite.

Da jeg kom opp trappen, så han seg om etter noe å bære på. Han er en retriever, og de liker å bære. Han har kommet dragende med alt fra hundelekene sine, til hele innholdet i buret. Madrass og pledd og hele røkla. Sjarmerende, om enn noe rotete.

Men i dag, altså: Han så på meg, og jeg så at den lille hjernen tenkte. Lektoren sa ikke noenting, men Theo snudde seg resolutt og kom drassende med....BEINET!

I flere minutter tenkte jeg at, joda, det tok kanskje litt tid, men visst er han supersmart! Dette holder vel til Nobelpris i hunding?

Så kom jeg på at ballen ligger i bilen.

Drømmer. Knust.

 Sjarmerende er han, lell :)