Putebarn

I dag leste jeg et blogginnlegg som gjorde at jeg ville klappe! Blogginnlegget handlet om foreldres selvskapte tidsklemme, og hvordan barn i bunn og grunn lider under den. Altså, at foreldrene er der HELE tiden. At de kjører barna over alt, at de er på hver eneste trening..... Du skjønner tegningen.

Her er blogginnlegget: Dumskapens kappløp

Et svært viktig tema, og jeg er så enig, så enig i det han sier. Jeg har ikke barn selv, men jeg jobber med barn og ser hva som skjer: Barn blir mer og mer innpakket i puter. De har puter både under og over armene. Mammaene og pappaene fikser alt, og barn (nei, ikke ALLE barn) blir mindre og mindre flink til å ta ansvar for seg selv. Ansvar, som i grunnen er den viktigste tingen de må lære.

Kanskje foreldre er redde for å fremstå som "dårlige" hvis de ikke gjør som alle andre? Naboen kjører jo lille Per over alt, er på hver trening, ringer og kjefter på læreren hvis Per har blitt irettesatt.... Lille Per trenger ikke lære seg klokken, og vet knapt nok hva kollektiv transport er.

Bjørnetjeneste, much?

Et lite sitat fra blogginnlegget:

I korte glimt forstår vi leksen fra det deilig ukompliserte syttitallet, om at barn trenger frihet og tillit, og at både voksne og barn ville fått det bedre hvis vi sluttet å vokte dem som Ming-vaser. Kort sagt: Hvis vi behandler de små som myndige mennesker, øker sjansene for at de en dag kanskje blir det.