I går tok man turen til Eikedalen, som ligger en liten time utenfor huset som oppbevarer meg. Jeg liker å stå på ski, men gjør det alt for sjelden - noe jeg angret på i går!
For det ER jo en fantastisk følelse! Jeg lurte lenge på hvorfor det føles så fantastisk, der jeg svosjet nedover bakkene i går.
Er det frihetsfølelsen?
Er det gleden av å komme seg langt til fjells uten det minste kav?
Nei.
Det er i stor grad lyden. Svjosjelyden. Lyden av slalomski mot snø, og følelsen av å være på olympisk nivå selv om man sannsynligvis ser ut som verdens største kløne.
Når det er sagt:
Jeg falt bare en gang i går. På flatmark. Det er i grunnen det tryggeste, har jeg funnet ut.
Nå skal jeg straks gjøre meg klar til enda en tur opp i Eikedalen, denne gangen på kveldskjøring.
Det er ikke BARE fordi jeg har kjøpt ny bil, altså....
Lyden, ja. Den fantastiske lyden av de perfekte svingene. En slik skitur kan bare sammenlignes med en perfekt lukeparkering.
SvarSlett