Språkgalninger

Jeg liker å lese. Liker det veldig godt. Uheldigvis liker jeg bedre å lese skjønnelitteratur enn faglitteratur. Det er nok derfor masteroppgaven min foreløpig er blank. Akkurat det bekymrer meg lite, da jeg etter mange års erfaring innser at jeg jobber best under press. Så nå venter jeg bare på presset.

I alle fall.....

Jeg har lest bøker av denne mannen som jeg tror må ha et rikt sjelsliv. Jeg snakker selvsagt om.......

Jo Nesbø.

Jeg har lest mye av ham nå, og forrige uke avsluttet jeg Panserhjerte. Boken om disse eplene fra Afrika som har noen festlige pigger som popper ut. Popper ut når du har eplet i munnen, slik at man kveles i sitt eget blod.

Ganske fornøyelig lesning, i grunnen.

Jeg tror Jo Nesbø kunne vært en meget farlig mann hvis han hadde bestemt seg for en voldelig og kriminell løpebane. For de tingene han skriver om er noe av det sykeste jeg har lest. Måtene å dø på, måtene kjeltringene hans tenker på.... Alt er beskrevet så grusomt bra av denne mannen, som virkelig eier språket.

Sjelden har jeg lest bøker som er så godt skrevet. Språket hans er fantastisk, og jeg har lært opptil flere nye ord. Og nye verbbøyninger. Jeg visste for eksempel ikke at å hive i presens perfektum heter har hivd. Jeg visste det ikke, jeg liker det ikke, men jeg har sjekket det - og aksepterer det.

Slike bokopplevelser gjør meg glad, selv om det handler om grusomheter. Og det gjør meg enda mer overrasket over at det finnes voksne mennesker som ikke liker å lese.

De aner ikke hva de går glipp av.

Jeg skal straks i gang med Gjenferd, men den er slettes ikke kommet som ebok ennå. Det betyr nok at jeg må ty til den gammeldagse metoden: Bok.

Det greie er at:

For en stund siden startet vi utlånshylle på jobben. Folk tar med seg bøker, og andre låner. Genialt, i grunnen.

På fredag så jeg at Gjenferd var på plass i hyllen.

Jeg gleder meg til å komme på jobb i morgen, slik at jeg nok en gang kan gå til sengs med Harry Hole.

Klatring i høy alder.

For en ukes tid siden ble jeg ferdig med denne fantastiske boken:

Jeg har skrevet et innlegg om den før, men nå er jeg altså ferdig.

Og dommen står fast: Det ER nok den mest fantastiske boken jeg noensinne har lest!

Jeg ble forelsket i Allan Karlsson i løpet av første siden, og kjærligheten til denne kastrerte, gamle mannen besto gjennom hele boken.

Det viser seg nemlig at Allan Karlsson har vært med på de største begivenhetene i verdenshistorien. Han har laget atombomber, han har reddet Mao sin kone, han har lunsjet med Stalin, han var gode venner med Truman......

Boken er altså ispedd historier om Allan sitt liv, samtidig som den forteller om flukten han i nåtid bedriver fra gamlehjemmet. Med en reiseveske inneholdende 50 millioner kroner, noen venner - og en elefant!

Boken ER ganske flåsete og våsete skrevet. Det er mye tull og tøys og fanteri, men den er så godt fortalt, denne historien, at det ikke gjør noe. Det er faktisk bare en styrke for innholdet.

Jeg har lest den på svensk. Det anbefales. Et flott språk som klinger bra, og det var svært enkelt å lese det. Jeg hadde den svenske lydboken også, men jeg det gikk raskere å lese den på papiret (eller på iPaden, som tilfellet var..). Teorien min om å prøve å lese bøker på originalspråket holder så langt mål.

Vel...

Denne boken MÅ du bare lese! Den vil helt klart gjøre noe med deg. Den vil gjøre noe med innstillingen din til livet.

Hvis du ikke liker å lese, er dette boken som kan hjelpe deg å komme over akkurat det!

God fornøyelse!