Ny lærdom.

En dag på første trinn:


Chris: Er det noen som kan si noe som rimer på avis?

Elev: Bavis

Chris: Kanskje det, men det er vel ikke et ordenlig ord?

Elev: Joda.

Chris: Hva er bavis for noe da?

Elev: Sånn hvis det kommer tyver, så må politiet ha bavis før de kan fange dem.

Eid!

Livet på et IKT-studium

I dag har vi sett at IKT-masterstudenter også kan lære ved "gammeldags" tavleundervisning, og at lærerens engasjement og kompetanse har alt å si!

Heia Gavriel Salomon

Ulykker kommer alene

I dag har jeg hatt min første fallulykke på aldri så lang tid. Jeg er egentlig en person som ikke driver med falling. Jeg synes falling er for pyser og eldre mennesker. De kan drive med sånt. Skade lårhalsen og sånt.

Men jeg faller aldri.

I dag kom ulykken som bekrefter akkurat den regelen.

Jeg var ute med den brune hunden, og klarte å skli i grusen. Resultatet var at hele jeg gikk rett på nesen. I grusen. Da jeg etter mye om og men kom til meg selv igjen, oppdaget jeg til min store skrekk at hånden min var ugjenkallelig skadet - kanskje for livet. Sjokket over å ha blitt gruset på denne måten tar det nok tid å komme over, men en ting er sikkert:

Jeg skal aldri falle igjen.

Bildebevis:

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Første skoledag

I dag var det første skoledag for alle de nye førsteklassingene i Bergen kommune. Hos oss på Hjellestad - og sikkert på alle andre skoler - er det for en høytidsdag å regne. Flagget er heist, lærerne har pyntet seg med kjoler og skjorter, og pyntete foreldre og pyntete elever er forventningsfulle. Rektor og avdelingsledere roper opp alle barna, og de kommer opp og stiller seg ved siden av sin lærer. Dagens første håndhilsing blir unnagjort, og når alle barna er ropt opp, går man til klasserommet.

Jada.

Vi har 43 nye førsteklassinger i år. Jeg har 15 stykker i min kontaktgruppe, og de ER små. Veldig små. Jeg kaller dem nyfødte, og de er jo det i skolesammenheng, iallfall. Og hyggelige, da. Svært hyggelige.

Dette er første gangen jeg har første trinn. Det er første gangen jeg får oppleve så små barn i mitt eget klasserom. Det er første gangen jeg skal gjennomføre (med god hjelp) lese- og skriveopplæring.

Hva har jeg begitt meg ut på?

Ikke vet jeg, men jeg har lyst å prøve hvordan det er. Jeg har alltid (faktisk) undervist på mellomtrinnet, og jeg storkoser meg med de største barna på barneskolen. Nå skal jeg prøve å storkose meg sammen med de små, og det blir en helt annen - og ny - verden. En verden fylt med meldemapper og kosebamser, Pokemon-kort og pog - og kravlete føtter og hender.

Akkurat det er jeg ikke det minste bekymret for. Jeg er så heldig å få jobbe med to fantastiske damer, som begge to har særdeles godt barnetekke. Kanskje det smitter av på meg også?

Jeg vet ennå ikke helt hva jeg føler i forhold til å ha så små elever. Ambivalensen kommer nok til å leve i meg en stund til... Jeg både gleder og gruer meg, men velger å tro at gruingen må vike plass for gledingen om ikke så altfor lenge. Jeg gleder meg til å lære ny metodikk, og jeg gleder meg til å kunne lære opp elever helt fra starten.

Men hvis jeg begynner å snakke som en småskolelærer på fritiden også, er det helt lov å kaste knekkebrød på meg.....

Enda en kveld med fin himmel over Bergen by!

Jeg liker fine himler i sene kveldstimer, og jeg liker å ha utsikt! Nå venter jeg spent på meteorene!

Mer enn normalt, sier du?

På Facebook forleden uke var det en venninne av meg som skrev at jeg var "mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting", etter at noen hadde rettet på at jeg sa at jeg fremdeles hadde ferie i august, når det egentlig heter avspasering. Helt riktig rettelse, men det fikk meg til å tenke på om denne venninnen faktisk har rett?

Er jeg mer enn normalt opptatt av rett betegnelse på ting? Jeg vet ikke.

Det jeg KAN si er at jeg er mye mer enn normalt opptatt av språklige finesser. Mye, mye, mye mer enn normalt. Jeg er opptatt av rett grammatikk, jeg er opptatt av god rettskriving - og særskriving og samskriving mener jeg er et problem at voksne mennesker ikke klarer.

Men rett betegnelse på ting? Som den språklige autisten jeg er, henger jeg meg her opp i ordet "betegnelse", som er definert som "ord som betegner noe, term" (Kilde: The Free Dicitonary). Jo mer jeg tenker på det, jo mer uenig blir jeg. For jeg er ikke spesielt opptatt av betegnelser. Altså, jeg er jo opptatt av det som lærer og menneske, men jeg sitter ikke hjemme og plukker ut alle øyenbrynene mine hvis noen sier skip i stedet for båt.....

Nei, det er nok språk og rettskriving som er min store lidenskap. Og jeg mener ikke tastefeilrettskrivingsproblemer. Hvis noen skriver "adlri" i stedet for "aldri" synes jeg det er helt greit, for man vet at det bare er et engangstilfelle. Hvis noen skriver "alldri", derimot..... Da begynner det å rykke i rettskrivingsrettefoten.

Man blir av og til fascinert (som forresten også er et ord veldig mange skriver feil) av sine egne rariteter og "pet peeves". For meg betyr det mye å ha et godt språk. Jeg synes det er viktig å skrive rett, og jeg synes det er viktig å kunne formulere seg godt. At man innimellom slenger på et punktum og komma, skader heller ikke.

Men dette vil ikke si at jeg forventer at alle andre i hele verden har de samme språklige prioriteringer som jeg har, men det er enkelte ting jeg mener bør være et minstekrav for alle voksne mennesker:

Som særskriving og samskriving!

Og regelen er jo så enkel, spesielt for samskrivingen. Ord som er satt sammen av flere selvstendige ord, skal skrives i ett. Men, neida.... Folk skal likevel på fotball kamp, de spiser ananas biter, de liker sjokolade kake..... Klassikeren på bildet under viser jo viktigheten av å vite når man skal dele ord, når man "kansje" bør la det være....

Og bare til informasjon: Det plager mer ikke at det står "mnere" i annonsen ovenfor. "Kansje", derimot....

Det plager meg mest at offentlige instanser særskriver ord som skal samskrives. Butikkskilt må jeg alltid ta bilde av, spesielt når det nærmer seg lammelårshøytider. "Vi har lamme lår og deler hjerne" sto det en gang på Meny på Oasen. Jeg snudde i døren. Ja, av redsel for at de skulle ta hjernen min! Noen ganger tenker jeg at det kreves ganske store hermeneutiske evner for å forstå skilt.

Jeg eier at jeg er sær, altså. Bare sånn at det er sagt. Men jeg står fram i all min særhet, med hevet hode og rak rygg! Men jeg gjør det uten å dele ord, og med kunnskap om hvordan man faktisk bøyer det STERKE verbet "å skjære"!

Som Ghandi sa: First they ignore you, then they laugh at you, then they fight you - then you win!

Så skål for de språklige særinger!

Bare sånn at det er sagt...

I dag regnet det i Fusa. Fascinerende mye!



Og det slår meg at det kanskje ikke er helt trygt å ta bilde mens man kjører i dette regnet....

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

Kolonneoverraskelser

I går fikk jeg plutselig en melding fra min gode, men fraflyttete, venn Steffen Hånes.

Det var han som var "deltaker" i Helaften-prosjektet som Monika Solvig og jeg gjennomførte forrige høst. Ikke bare var han en særdeles dårlig deltaker, men han tapte også så det sang etter (faktisk). Taperen skulle altså spandere en helaften på by'n på de to andre.


Nå er det snart gått et år siden begynnelsen av veddemålet, og helaftenen har uteblitt og nesten gått i glemmeboken. Og vi har sørget lenge og mye.

Vi har hatt det ubeskrivelig vondt i påvente av den velfortjente premien vår.

Så kommer altså meldingen fra Steffen. I går. Om man var klar til helaften den 11.august. I et øyeblikk sto verden stille, og jeg gjorde min sedvanlige overblikksleting etter skjulte kameraer i leiligheten. Alt så normalt ut, og etter å ha sjekket meldingen igjen, ser det ut til at det nå bli HELAFTEN! Monika er i barnevaktskaffemodus, og hvis det går i orden, skjer det endelig!

Det er nesten som man blir religiøs!

Andre saker denne uken som har overrasket meg:

• Jeg har klart å trene 4 ganger på 6 dager! Greit, så var målet mitt 5, men et par fyllekvelder tok lett knekken på det. Men jeg klarte 4 ganger, og er stolt av det. Så langt ingen six-pack. Overraskende!
• Uken har gått overraskende fort. I dag er det 7 dager siden jeg kom hjem fra ferie. 
• Jeg er overraskende fornøyd med den nye Mac'en.
• Jeg er overraskende dårlig til å gidde å henge opp klær.

Men en ting er iallfall sikkert: Det overrasker meg stort hvis det nå ikke blir helaften!

Attention, please!

Altså, jeg liker godt å få oppmerksomhet. Det har jeg alltid likt.  Jeg har siden jeg var liten alltid prøvd å være midtpunkt. Jeg har ikke problemer med at andre folk også liker å få oppmerksomhet. Det jeg sliter med, er de utrolig uinteressante tingene folk skal ha oppmerksomhet for.

Før var man liksom god til noe. Man var forfatter, musiker - man hadde et talent. Det er sånt som jeg synes fortjener oppmerksomhet. Hvem som puler først i Paradise Hotel fortjener ikke oppmerksomhet.  Karl Ove Knausgårds evinnelige gnåling om sin oppvekst og hvem han har røykt hasj med og kranglet med, er jeg også ferdig med. Bok etter bok etter bok om det samme.....

Hva skjedde med å ville bli noe fordi du er god til det? Hva skjedde med å dyrke talentet eller evnene sine? Eller kanskje det å pule med fremmede mennesker fortest mulig er et talent? Nei, i dag handler det visst om helt vanlige folk som gjør helt vanlige ting. Sier det noe om oss og våre egne liv?

I dag blir jo antall venner på Facebook, og hvor mange som trykker "Liker" på statusoppdateringene dine, styrende for selvbildet ditt. Man ser til og med folk som trykker "Liker" på sine egne statusoppdateringer....

Jeg ønsker meg en knapp som heter "Too much information", både på Facebook og ellers. Jeg skulle brukt den flittig.

Løp for livet!

I dag har jeg trent for tredje gang på 4 dager! Etter tre ganger med styrketrening, var det i dag tid for utholdenhet. Jeg, som aldri løper, holdt ut på tredemøllen i en drøy halvtime!! Det er jeg meget fornøyd med, og satser på at kondisen øker ganske kjapt. I morgen er det styrketrening nok en gang, før en ny utholdenhetsutfordring står for tur på fredag!!!!

Chris - treningsnarkoman

Location:Svingen,Bergen,Norge

Failbook

Hahaha..... Herlig!

Kunsten å gjøre ingenting

Siden jeg kom hjem fra en lang ferie, har jeg klart å gjøre omtrent ingenting. Jeg tenker at det å gjøre ingenting er en kunstform.

Jeg har gjort ingenting hjemme.

Jeg har gjort ingenting på tur med Theo.

Jeg har gjort ingenting.

Og det er DET som er ferie for meg. Det kan være ganske stressende å ikke gjøre noe. For man har da alltid noe som MÅ gjøres? Vaske hus og klær og hundepledd, forberede neste arbeidsår og studieår, få bilen på service, børste hunden og klippe dens klør, sende tilbake noe til Posten som de har spurt etter 3 ganger nå, henge opp ting på veggene, gå på Ikea for å kjøpe flere ting som kan henges opp på veggene....

Det er lettere og kjekkere å gjøre på ingenting. Bare daffe rundt. Sove til kl 12. Gå en rolig tur med hunden - uten en bekymring i verden. Spille Wii midt på en solfylt dag og drite i hva andre mener om det. Drikke champagne og spise pizza. Spille Angry Birds til man sovner. Drikke øl og se på teite tv-serier.

Uten EN bekymring i verden.

For mye!

Det er for mye sol og varme i Europa i år!! Flere dager med mer enn 35 grader blir drøyt!

Det blir godt å komme hjem!!!!

Nydelige byer!

Praha er en fantastisk by!! Jeg er glad i Praha!!

Location:Michalská,Praha 1,Tsjekkia

Spontane fornøyelsesparker

I dag reiste vi til Hansa Park, som ligger 28 km nord for Lubeck. Det var en spontan greie, som viste seg å være vel verdt både turen og pengene! Jeg er generelt sett dårlig på ting som snurrer og svinger, men i denne parken var det ting som var vannbaserte!

Og DET kan jeg like! Tømmerrenner og andre lignende ting ble inntatt med stor iver, og man ble våt fra topp til tå.

Men i 30 grader, tørker man fort :)

God ferie!!

Location:Lubeck

Avspasering med påfølgende ferie.

I morgen skal jeg på ferie, og denne gangen blir jeg med ferien til Danmark, Tyskland, Polen og Tsjekkia. Det er blitt en slags tradisjon at Chris reiser på road trip i Europa, og den tradisjonen akter jeg å holde i hevd denne sommeren også.

Man skal besøke København, Lübeck, Berlin, Poznan, Wroclaw, Krakow og Praha. Stedene er besøkte av oss tidligere (med unntak av Berlin), og er vel verdt en re-visitt!

Jeg har fått hundepass også. Hundepass som skal bo i min leilighet, og derfor har de siste dagene gått med til rydding.  Tvangsrydding av sokker og klær, poser etter flyttingen i februar og hundehår. Hundehår som oppstår på de merkeligste steder. I uåpnete melposer, under skjermen på telefonen, i kjøleskapet...... Det er stas å ha hund!

En hund som forresten fortsatt har den samme livretten: Sokker. Skitne sokker går ned på høykant og lavkant, og de kommer både ut og opp igjen på de mest upassende tidspunkt. Heldigvis at de finner veien ut eller opp igjen, men de siste ukene har det vært litt spennende å se hva som venter når man kommer hjem fra jobb. For skal en hund ha noe ut eller opp (eller begge deler), så foregår det selvsagt inni buret dens. Og der ligger det pledd og dyner som slettes ikke liker magesokker. De blir rett og slett litt sure....

Med på turen er selsvsagt også Grethe-Petter Sivertsen. Hun har vært med de siste tre årene, og er uvurdelig når det kommer til å finne veien. Hun henger der i frontruten, og sier når jeg skal svinge, når jeg skal forsette rett fram, når jeg skal holde til venstre. Noen ganger ber hun meg ta u-sving, men da tror jeg hun har inntatt litt voksenbrus. Nei, GPS er alltid en kjekk dame å ha med på tur. Det aller kjekkeste med sånne damer, er at du kan sette dem på lydløs.... Jeg ønsker meg en sånn knapp til virkelighetens damer, av og til.


Jeg ønsker meg selv god tur, iallafall. Turen går til Kristiansand, med dertilhørende hurtigbåt til Danmark.

Det er den kjedeligste delen av turen.

Den fra her til Kristiansand.

Med en gang man kommer seg ut av Norge, er det så mye kjekkere å kjøre. Gleden øker nok i takt med antall kilometer tilbakelagt.





GOD SOMMER!!

Rest in peace.

Macen er død. Brusen jeg klarte å velte over den gjorde så mye skade at det vil koste mer å reparere den enn å kjøpe ny.

Sukk.

Jeg er inne i en lang sørgeperiode.

Location:Sotraveien,Bergen,Norge

It's not only only...

Streik har vært vel og bra, men den største ufordringen for nattmennesket Chris er å snu døgnet tilbake igjen til normalt etter en lang periode uten tidlig oppståing. Jeg synes det er godt å være oppe til kl 3. Men ikke når man skal opp igjen kl 06:30. Og jo senere det blir, jo mer tenker man på at man snart skal opp, noe som igjen fører til at man iallfall ikke får sove!

Dessuten vil jeg ha sjokolade.

Location:Svingen,Bergen,Norge

The Human Centipede.

I går så jeg en film som lovet mye. Folk har visst kastet opp i kinosalen, folk har blitt redde, folk har gått midt i filmen.

Filmen er "The Human Centipede", og den går som følger:

To utrolig dumme jenter fra New York er på bilferie i Europa. I filmen er de kommet til Tyskland når hele helvete bryter løs.

Jentene skal på nattklubb. I Tyskland. For å finne denne nattklubben, velger de å kjøre på en øde grusvei (helt uten noen forklaring på hvorfor). Det pleier visst å ligge mange nattklubber langs disse veiene.

Og er det ikke typisk dere? Jentene sin bil punkterer! Og når de skal ringe etter hjelp, så oppdager de til sin store skrekk at de ikke har dekning. Så der sitter de da.... I miniskjørt og høye hæler, midt på en øde skogsvei i Tyskland. Etter en del idiotisk replikkveksling bestemmer de seg for å prøve å finne veien ut igjen til en hovedvei. Og den beste måten å gjøre det på, i et fremmed land, er selvsagt å gå rett inn i skogen. I høye hæler. Og miniskjørt. God plan!

Etter mer idiotisk replikkveksling (som gjorde meg i godt humør, for det var så dårlig), finner de et hus. Midt i skogen. Der bor en lege. Alene.

Joda, jentene får komme inn, og blir servert den tyske nasjonaldrinken: Vann med rohypnol! Ypperlig! Det må nevnes at  på dette tidspunktet i filmen, ønsker man at disse jentene egentlig bare skal dø. Paris Hilton virker som en doktorgradsstudent i forhold.

Iallfall, jentene blir bundet fast til en seng, og de får beskjed om at doktor Crazy skal prøve å lage "a human centipede" av disse to jentene + en stakkars japaner som ligger i sengen ved siden av og skriker på japansk. Legen har visst prøvd denne operasjonen på sine tre hunder tidligere, og det ble ikke så bra.

Greien er at for å lage dette menneskelige tusenbenet (3 mennesker x 2 bein = 1000), må han sy dem sammen. Ass to face! Herlig!

Den ene dumme jenten prøver å rømme, selvsagt. Klarer det nesten, men hun bestemmer seg for å prøve å redde sin neddopete venninne. Hun driver altså og sleper denne venninnen fra kjelleren i huset, opp trappene, ut gjennom et knust vindu og ut på plenen. For hvert skritt hun tar, utstøter hun et stønn, slik at vi som seere skal skjønne at dette må være ganske tungt. Når hun endelig har fått venninnen sin ut på plenen, blir hun skutt i ryggen med en bedøvelsespil. Dr. Crazy er ganske opprørt over at jenten prøvde å rømme, og gir henne derfor gleden av være midtdel i dette tusenbenet. Så hun blir sydd med fjeset sitt inn i rompen til japaneren. Så der står de, da. Alle tre sydd sammen.

Legen prøver å lære dem å hente avisen. Det går ikke så bra. Politiet kommer selvsagt på besøk, og de siste minuttene i filmen er viet til dårlig skuespill og en del blod. Hele kalaset ender med at alle dør, unntatt hun dumme jenten som utgjør midtdelen av tusenbenet. På bildet under har altså japaneren tatt livet av seg, og den bakerste jenten dødd av helt naturlige årsaker.

The end!

Jeg må si at jeg sjelden har ledd så mye av en film! Den anbefales virkelig, om ikke annet enn for å studere dårlig skuespill! Jentene tilbringer altså hele filmen, omtrent, toppløse og med ansiktet rett inn i analen til en annen :)

Minneverdig!

Heia oss! Heia Volve!

Fredag 14.mai var det atter en gang tid for konkurranse i Grieghallen for koret som jeg dirigerer. Strålende innsats gjorde at vi ble belønnet med 19 poeng, og en sterk 5.plass - bare 0,4 poeng bak det koret som kom på 4.plass. Volve Vokal vant en velfortjent seier igjen, og viser at de er i en klasse for seg! Gratulasjoner er overbrakt både kor og dirigent Gro Espedal.

Festen om lørdagen var en grell tragedie, og hvis tanken er å verve litt yngre kormedlemmer er ikke danseband noe å satse på. Der må forbundet ta et grep.