Affekterte meningsytringer

Folk mener så mye om alt mulig.

Jeg er helt sikkert på at folk mente like mye for 30 år siden, men i dag mener folk så mye i all offentlighet. Alt skal liksom publiseres (og ja - jeg ser ironien i å skrive dette i et blogginnlegg), samme hvor surmaget, bittert og idiotisk det er. Jeg snakker ikke om å klage på små hverdagsligheter - det har alle lov til. Jeg snakker om å knytte all verdens elendighet opp mot innvandring, homofili og/eller muslimer.

I kommentarfeltene i landets nettaviser bor det veldig mange meninger. Meninger som kanskje kunne blitt respektert om de hadde blitt formidlet på en anstending og voksen måte - og noen meninger som man strengt tatt burde latt være å publisere. Misforstå meg rett,  jeg er for meninger av alle slag, men det ser ut til å eksistere en mennesketype som på mirakuløst vis klarer å forsure alle debatter. Denne mennesketypen som mener at ekstremværet er muslimenes feil, eller at den dyre bensinen kommer av de homofiles ubegripelige trang til å gifte seg. Ja, eller at den rødgrønne regjeringens uansvarlige innvandringspolitikk er grunnen til at bompengeavgiften er for høy.

Det er en stor forskjell på Arild Brock sitt innlegg om frekke kjønnsaktivister, og de kommentarene som man kan komme over i kommentarfeltet. Herr Brock, men sine mildt sagt arkaiske og skremmende meninger, publiserer under fullt navn og er (for det meste) saklig. De anonyme kommentatorene som bor i kommentarfeltene er det noe annet med. Det spres så mye eder og galle, og det kan virke som om dette er menigmanns meninger - noe jeg for guds skyld ikke håper at det er. Det er selvsagt betenkelig at flesteparten av disse meningene frontes under et anonymt alias, men dette sier likevel noe om at disse menneskene ikke har sine meningers mot, noe som igjen burde fått en bjelle til å ringe hos dem. Hvis man ikke våger mener dette under fullt navn, bør man la være å publisere det.

Til tider kan det være en artig lek: Velg en vilkårlig artikkel. Scroll ned til kommentarfeltet. Se hvor mange kommentarer du må lese før det handler om innvandring, muslimer eller homofile. Min rekord er to. To kommentarer før det handlet om innvandring, og selve artikkelen handlet om julemat.

Hva med å innføre et krav om at folk må logge inn med MinID før de kommenterer noe?

Digital dømmekraft?

Jeg sitter og forbereder undervisning om digital dømmekraft. Et opplegg for elever på 3.trinn. Jeg lager tester i itslearning, jeg lager spørreundersøkelser til bruk med responsknapper og jeg lager diskusjonstemaer som vi skal bruke i timene.

Innimellom svipper jeg innom Facebook, der mine venner er det jeg vil beskrive som voksne, oppegående mennesker.

En  (heldigvis) liten del av dem mangler likevel (digital) dømmekraft. Altså, det plager ikke meg at noen legger ut bilder av middager eller at de synes kjæresten sin er så utrolig søt. Det går ikke ut over noen.

Men i det siste har det florert av bilder på Facebook som sier at du må dele dem. Del dette bildet, og alle barn i hele verden vil ha nok mat. Del dette bildet, og ingen vil noensinne rammes av kreft igjen. Og hvis du ikke gjør det, så elsker du ikke Jesus eller valper.

Den siste jeg så, ser slik ut:

Jeg blir blendet av lyset fra alle varsellampene når jeg ser slike bilder. Det tar meg 2 minutter å finne ut at dette ikke stemmer, og jeg deler derfor ikke videre.

Men hvorfor tenker ikke andre på den måten? Greit, jeg har en master i IKT i læring, jeg jobber som lærer og er digital pedagog, men likevel: Nettvett, kildekritikk, dømmekraft? Logisk tenkning? Dette har det stått skrevet om i mediene i et utall år nå, og likevel går det ikke inn.

Hvor er den kritiske sansen til voksne mennesker i forbindelse med dette? Ser man ikke på den litt spesielle nettadressen som står nederst på det bildet? Sjekker man ikke hva det er for noe før man deler videre? Eller spør google?

Hvis Facebook virkelig skulle gitt penger for hver deling hadde vi nok hørt om det gjennom "skikkelige" kanaler.

Samme med dette:

Ja! Folk går rett på en skog full av lim. Det er sånn alle veier i Afrika er, og det er JEG som har betalt for dem!

Jeg har i kommentarfeltene på diverse nettaviser sett at for mange voksne mennesker mangler normal høflighet. Det slenges drit og eder og galle over en lav sko, helst anonymt. Jeg har skrevet om slikt tidligere, da jeg fikk anonyme kommentarer på bloggen.

Her skal vi som lærere lære våre elever å oppføre seg i det digitale landskapet, og så møter de alt dette mølet på nettet? Hvorfor bor alle idiotene i kommentarfeltene?

Taktikken er i alle fall feilslått. Vi lærer jo ikke. Jeg vet at vi må lære barna bedre opp, og som lærer tar jeg ansvar for det på min skole, men hva skal vi gjøre med de som ikke lenger går på skolen? Haterne og mobberne som får leke seg fritt på nettet?

Hvordan får vi bukt med dem?

Feie for egen dør

Bare en siste, liten tanke etter blogginnlegget til Christian Burmeister. Som jeg skrev i mitt forrige innlegg, ble alle sinte og bloggen måtte fjernes og hele pakken.

Samtidig finner man hele det usensurerte innlegget på Tone sin egen fanside på Facebook. Der har det lagt siden fredag...... Hvordan blir det IKKE oppdaget? Digital inkompetanse?

Aksel, Tone og Burmeister i Elden.

Jeg skal ikke påberope meg noen som helst interesse for bruddet mellom Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge, men hvis du har levd i Norge de siste ukene har det vært umulig å unngå å få det med seg.

I stor grad på grunn av "aviser" som Verdens Gang, som jeg følte hadde saker relatert til dette bruddet på forsiden i flere dager. Drit i krig og sult og elendig - Tone flyttet jo ut for 10 dager siden!! Det toppet seg da andre "kjendiser" gikk ut (selvsagt i VG), og fortalte hvordan Tone skulle sørge. Spis sjokolade og gråt, tror jeg overskriften var. Herre min hatt, så dumt!

Jeg har flere ganger påpekt hvor til helvete på første klasse det har gått med norske aviser, som på ganske få år går Se og Hør en høy gang med tanke på sladder. Den kulørte presse hadde lenge et slags monopol på sladder og lettebent underholdning, men nå virker det som om noen har sluppet barnebarnet sitt løs på VG med det aller største fargeskrinet. Og Dagbladet, dere er ikke hakket bedre!

Det er for så vidt greit med sladderblader, men en avis som ikke lenger er en avis bør ikke pretendere å være en avis (gammelt jungelord). Kanskje på tide med et nytt begrep? Slavis?

Deretter kom denne bloggen til Christian Burmeister, og da var helvete løs! O, hildrande du så løst det var! Denne unge motebloggeren navnga altså diverse kjendiser som Tone angivelig har blitt "poket" av, og sier vel med ikke så mange ord at hun har brukt sitt utseende til å skaffe seg en kjendisstatus.

Og dermed ble de så sinte, alle sammen! Hvis ingen hadde fått med seg dette blogginnlegget før, så sørget i alle fall kjendisadvokat John Christian Elden for at "hele" Norge nå fikk det med seg! Med Tone, Lene og Aksel på ryggen skulle han saksøke Burmeister herfra til evigheten! Og hvis folk ikke hadde lest blogginnlegget kunne de trykke her. Omtrent.

Burmeister på sin side, blåste seg opp og sa "bring it on!", og der står de vel ennå og måler peniser.

Man kan diskutere både validiteten og reliabiliteten i blogginnlegget til Christian Burmeister. Var det lurt å legge ut et sånt innlegg? Neppe. Ikke er det særlig moralsk riktig heller.

Men er det forbudt? Er det ærekrenkelse? Har denne bloggen til Burmeister så stor injurierende kraft? Hva hvis det nå viser seg å stemme, det han har skrevet?

Hvor langt strekker ytringsfriheten seg? Tone er en superoffentlig person, med egen realityserie og egen blogg. Bør hun da forvente og akseptere at slike ting kommer på trykk?

Trenger verden å vite det?

Og hadde dette kanskje gått rimelig fort over av seg selv uten John Christian Elden....? Edit: Håkon Schrøder sier i Nettavisen i dag at Elden har forverret og forsterket saken for Tone.

Uansett: #firstworldproblems

PS! De som driver Tone sin fanside på Facebook bør sjekke innlegg og kommentarer der fra fredag.... Jeg bare sier det.

Heia Dagbladet!

Jeg leste nettopp følgende sak i Dagbladet:

Saken handler altså om noen barn som skulle se Madagaskar, men ble vist Paranormal Activity i stedet. Eller, de ble vist to minutter av P.A.

Stor ståhei, og mye hyling fulgte. Greit nok det.

Men så klinket altså kinoen til (i følge Dagbladets journalist) med følgende "belønning":

Ikke nok med at disse barna ble "skadet for livet", i følge artikkelen - de måtte i tillegg se filmen en gang til!

Hvor skal grensen gå?

Agurk-OL

Til og med helt enkle saker klarer de ikke å ha kontroll på, disse norske journalistene. Når det er SÅ lite interessant å skrive om for tiden, skulle man tro at de ville klare å holde tungen i rett munn. Klippene er hentet fra Nettavisen og Dagbladet, på samme dag og samme tid.

Surprise!

Jeg hadde vel også blitt overrasket, tenker jeg.

Jeg lurer om denne kveiten fisket med stang.

OMG!

Helt uten å egentlig lete etter feil i aviser, dukker de bare opp.

Elementære skrivefeil - i dag med fokus på verbbøying.

Første lille kuriositet: Denne damen blir tvinget. Det høres vondt ut. Når man legger noe i en tvinge, tenker jeg det medfører store smerter. Iallfall hvis "noe" er denne damen. Og så blir hun tvinget så hardt at hun må selge sprøyter? Underlig! Heia, Bergens tidende!








Neste sak er fra Dagbladet. En tragisk sak i utgangspunktet, men "ridde"?

Når det er sagt:

Det ordet hører jeg egentlig ganske ofte. Av elevene mine. På 2.trinn. På barneskolen. "Ridde" og "blidde".

Det hører på ingen måte hjemme i avisen.








Bergens tidende glimter igjen til med glimrende verbbøyingskunnskaper.

De latet som, faktisk. Sukk....

I dag later de som, i går lot de som. "Latet som" er det nok mange som bruker i muntlig språk, men igjen: Det hører ikke hjemme i en avis!







Kveldens siste er fra Dagbladet, og denne gangen har de laget seg et nytt uttrykk. Som ikke har en positiv konnotasjon for min del: Å danse på rosa skyer. Det høres svært farlig ut!!

Joda, jeg har hørt om å sveve på en rosa sky. Og jeg har hørt om å danse på roser. Å danse på en rosa sky derimot...... Never heard of it!







Det store spørsmålet er om det vits i å ta opp kampen? Språk skal være i stadig endring, og enkelte saker må man bare innse at man har tapt.

Kj-lyden, f.eks. Det er ikke noe poeng i å kjempe for å beholde den, for den forsvinner med den oppvoksende generasjonen. Man kan heller se litt ned på voksne mennsker som ikke klarer den :)

Men helt grunnleggende språkkompetanse som bøying av verb? Jeg tenker at det er en skam at journalister ikke kan det, og jeg lurer på hvorfor? Har man ikke fokus på språk i journalistutdanningen? Blir folk journalister fordi de synes det er kult å ha navnet sitt i avisen? Hvor blir det av idealistene?

Journalister bør være minst like opptatte av språk som jeg er, og de bør ta seg tid til å lese grundig gjennom det de skriver før det publiserers på nettet.

For der ute lurer nemlig slike som meg. Som tar bilder av feilene, og blogger om dem.