Orddeling (særskriving) er noe av det jeg synes er mest uforståelig at folk ikke kan, og jeg har rett og slett bestemt meg for at voksne, normale mennesker om ikke fikser dette er mindre begavete (eller dumme), og må sitte bakerst i bussen. Når regelen er så enkel som den er, klarer jeg ikke å godta at folk ikke skjønner det.
Men....
Jeg har også noen ord som jeg ikke liker at er som de er. F.eks ordet kjevle. Ordet i seg selv er merkelig, både å høre og se. For mange konsonanter, og vl-kombinasjonen er ikke så vanlig som lv-kombinasjonen. Plagsomt.
Men det plager meg enda mer er at det liksom heter ET kjevle? Jeg VET at det er sånn, og jeg SKRIVER det hver gang jeg skriver ordet kjevle (som jeg egentlig veldig sjelden gjør), men jeg får meg ikke til å si det. I Bergen er det mest vanlig å si EN kjevle, og jeg fortsetter med det. Men jeg gjør det med opplyst vilje, og da er det lov :)
Kompliment. Mhm. Jeg liker ordet, både i lyd og bilde. Det er et vakkert ord, med både spisse bokstaver og runde bokstaver, høye bokstaver og lave bokstaver.
Men at det heter EN kompliment liker jeg dårlig. Jeg har alltid sagt et kompliment, og jeg kan ikke få det til å stemme at det skal hete (og alltid egentlig har gjort det) en kompliment, komplimenten. Det er helst i bestemt form entall at ørene mine ikke liker det de hører. Jeg mener, komplimenten?? Det høres ut som et sted på kroppen. "Jeg har veldig vondt i komplimenten".
Privilegert. Dette ordet har jeg nettopp lært at skrives sånn. Ikke priviligert, men privilegert. Jeg har ennå ikke godtatt det, og det kommer til å ta litt tid.
Ennå vs. enda. Det er faktisk ikke mange (og det heter IKKE mangen) år siden jeg lærte dette. Jeg gjør ikke feil på det nå, for regelen er enkel. Ennå = tid, enda = grad. Learn it, do it! Jeg kjenner, derimot, mange som ikke kan dette. Opplyste mennesker er de også. For shame! Nå vet jeg også at det visstnok skal være valgfritt hva man vil bruke når det gjelder tidsadverbet, men det godtar jeg iallfall ikke! Valgfrie rettskrivingsregler? Eh...nei!
Gøyt. Nei, det heter ikke gøyt. Aldri, aldri aldri.
