Denne:
Eller denne:
Eller denne:
Eller kanskje denne:
Jeg har grønne fingre. Og jeg er fargeblind.
Ta-da........!
Location:Svingen,Laksevåg,Norge
søndag 28. november 2010
Grønne fingre.
Jeg har noen planter i mitt hjem. Gjett hvilken som er ekte.
Denne:
Eller denne:
Eller denne:
Eller kanskje denne:
Jeg har grønne fingre. Og jeg er fargeblind.
Ta-da........!
Denne:
Eller denne:
Eller denne:
Eller kanskje denne:
Jeg har grønne fingre. Og jeg er fargeblind.
Ta-da........!
torsdag 25. november 2010
Fryd og velstand
I dag har jeg tent lys i vinduet mitt. Det er så fint med lys i denne mørke tiden
Jeg har også hengt opp noen bilder jeg har fått fra Praha. Disse har jeg hengt i trappeoppgangen opp til hovedetasjen.
Er jeg interiørblogger nå?
Jeg har også hengt opp noen bilder jeg har fått fra Praha. Disse har jeg hengt i trappeoppgangen opp til hovedetasjen.
Er jeg interiørblogger nå?
Location:Svingen,Laksevåg,Norge
tirsdag 23. november 2010
Motstandskam
Jeg forstår ikke at noen bruker kam. Det å kjemme håret sitt er en rar ting. Jeg forstår børster, for den lager ikke så tydelige spor som den vesle kammen. Men å gå rund med disse små rillene på hodet, som om noen nettopp har pløyd håret ditt?
Forstår det ikke.
Kam er for gamle menn, ofte med hentesveis.
Forstår det ikke.
Kam er for gamle menn, ofte med hentesveis.
Og med dikt følger kunst
...eller noe sånt.
I går skrev jeg om mitt favorittdikt, The Road not Taken, og i dag skal jeg atter en gang være kulturelt befengt og vise mitt, for tiden, favortittbilde.
Jeg er blitt fan av en svensk fotograf som heter Erik Johansson. Han driver sannsynligvis med andre ting enn å ta bilder, men det er altså denne siden av mannen jeg er blitt fan av. Og han driver altså ikke bare med å ta bilder av ting. Neida, han manipulerer disse bildene etterpå, og resultatene er til tider fascinerende.
Mitt favorittbilde for tiden er dette:
Når jeg ser på det nå, ser jeg jo at det er i samme gate som diktet i innlegget under. Og der brukte jeg visst ordet gate også.... Jaja.
Jeg er altså opptatt av å gå mine egne veier, og har hele tiden valgt å se på det som noe positivt.
Om jeg tar meg en øl på en tirsdag, så får det bare være!
Meg får du IKKE inn i en A4-konvolutt!
I går skrev jeg om mitt favorittdikt, The Road not Taken, og i dag skal jeg atter en gang være kulturelt befengt og vise mitt, for tiden, favortittbilde.
Jeg er blitt fan av en svensk fotograf som heter Erik Johansson. Han driver sannsynligvis med andre ting enn å ta bilder, men det er altså denne siden av mannen jeg er blitt fan av. Og han driver altså ikke bare med å ta bilder av ting. Neida, han manipulerer disse bildene etterpå, og resultatene er til tider fascinerende.
Mitt favorittbilde for tiden er dette:
Når jeg ser på det nå, ser jeg jo at det er i samme gate som diktet i innlegget under. Og der brukte jeg visst ordet gate også.... Jaja.
Jeg er altså opptatt av å gå mine egne veier, og har hele tiden valgt å se på det som noe positivt.
Om jeg tar meg en øl på en tirsdag, så får det bare være!
Meg får du IKKE inn i en A4-konvolutt!
mandag 22. november 2010
The Road Not Taken
Da jeg gikk på videregående hadde vi en gang i lekse å tolke et dikt. Jeg hadde opp til det tidspunktet aldri vært glad i poesi, og så med skrekk på den leksen.
Men så kom diktet.
Diktet som virkelig grep meg, som virkelig gjorde inntrykk.
Diktet er skrevet av en amerikansk forfatter som heter Robert Frost, og det heter "The Road not Taken":
Men så kom diktet.
Diktet som virkelig grep meg, som virkelig gjorde inntrykk.
Diktet er skrevet av en amerikansk forfatter som heter Robert Frost, og det heter "The Road not Taken":
Two roads diverged in a yellow wood, And sorry I could not travel both And be one traveler, long I stood And looked down one as far as I could To where it bent in the undergrowth; Then took the other, as just as fair, And having perhaps the better claim, Because it was grassy and wanted wear; Though as for that the passing there Had worn them really about the same, And both that morning equally lay In leaves no step had trodden black. Oh, I kept the first for another day! Yet knowing how way leads on to way, I doubted if I should ever come back. I shall be telling this with a sigh Somewhere ages and ages hence: Two roads diverged in a wood, and I-- I took the one less traveled by, And that has made all the difference.
Jeg synes den dag i dag at dette diktet er helt fantastisk!
fredag 19. november 2010
Provoserende Facebook-statuser
Det er ganske lite som provoserer meg, i grunnen. Jeg er egentlig såre fornøyd med tilværelsen, og jeg har det bra.
Ja, det er nok derfor jeg blir småprovosert av følgende status på Facebook:
Ja, det er nok derfor jeg blir småprovosert av følgende status på Facebook:
onsdag 10. november 2010
Vinn billetter til konsert med et av Bergens beste damekor
Jeg dirigerer altså Korall (lenke til siden til Korall er i tittelen på innlegget), og de har etterhvert blitt et av byens bedre damekor. Elitekoret i Fana, som en dame sa... Det liker vi!
Den 9.desember skal vi ha vår tradisjonelle julekonsert i Birkeland kirke, og hvis du er med på å spre ordet, kan du vinne to billetter til konserten!
Nja, tenker du.... Korkonserter er jo noe drit! (Og jeg er enig....korkonserter KAN være noe av det mest grusomme som finnes)
Men da utfordrer JEG deg til å utfordre dine egne fordommer, og faktisk ta turen til kirken denne kvelden. Da skal jeg love deg at du blir fornøyd. Hvis du - mot alle formodninger - ikke skulle være fornøyd, så får du er sertifikat av meg der det står at du aldri trenger å gå på korkonserter igjen. Og det er ekte, for jeg er dirigent. Det er loven!
Så skynd deg inn på Korall sin blogg, legg igjen en kommentar, og vinn to billetter.
Kanskje vi sees der? Klokken 20, torsdag 9.desember? Det håper jeg!
Den 9.desember skal vi ha vår tradisjonelle julekonsert i Birkeland kirke, og hvis du er med på å spre ordet, kan du vinne to billetter til konserten!
Nja, tenker du.... Korkonserter er jo noe drit! (Og jeg er enig....korkonserter KAN være noe av det mest grusomme som finnes)
Men da utfordrer JEG deg til å utfordre dine egne fordommer, og faktisk ta turen til kirken denne kvelden. Da skal jeg love deg at du blir fornøyd. Hvis du - mot alle formodninger - ikke skulle være fornøyd, så får du er sertifikat av meg der det står at du aldri trenger å gå på korkonserter igjen. Og det er ekte, for jeg er dirigent. Det er loven!
Så skynd deg inn på Korall sin blogg, legg igjen en kommentar, og vinn to billetter.
Kanskje vi sees der? Klokken 20, torsdag 9.desember? Det håper jeg!
søndag 7. november 2010
Interiørblogg
Jeg vurderer å begynne å interiørblogge. Men på en litt annen måte enn disse striglete bloggene som det virker som om omtrent alle damer har.
Første innlegg: Å bruke hundehår som pyntegjenstand. Mulighetene er uendelige:
Som duk
Som sofapute
Som teppe
Flere muligheter kommer!
Forslag?
Første innlegg: Å bruke hundehår som pyntegjenstand. Mulighetene er uendelige:
Som duk
Som sofapute
Som teppe
Flere muligheter kommer!
Forslag?
tirsdag 26. oktober 2010
Biltannlegen
Bilverksteder er litt som tannlegen, tenker jeg. De åpner panseret, og vips - så er du 1000 kr fattigere!
Den siste tiden har jeg hatt et vindusviskerproblem. Problemet har vært at vv'ene ikke har villet samarbeide. Sikker bare for å være ekkel/ekle.
Iallfall.
Når man bor i Vestlandets vakreste by, er det å ha en bil uten fungerende vv'er på linje med å gå med one piece på butikken. Man gjør det liksom bare ikke.
Og siden alt det fæle alltid bare skjer med meg (Murphy's law), sluttet mine vv'er å virke akkurat den samme dagen som snøen og isen kom til Bergen. Ergo, alle verksteder er fullt opptatte med å skifte dekk for nervøse bergenserbilister som hvert år tror at snøen ikke kommer før til jul.
Problem for Lund. Jeg KAN skifte mine egne dekk, men har ikke kompetanse til å skifte pussestag på vv'ene mine.
For da hadde jeg så visst gjort det selv.
Greit. Løsningen ble å kontakte mange verksteder, og alle ga meg samme svaret. "Vi har ikke tid akkurat nå, men vi kan ta det i slutten av november."
Funker dårlig, tenker jeg. Svært dårlig. Etter turene til jobb, i regn, uten vv'er, oppdaget jeg at dette ikke var helt heldig. Jeg stoppet i annenhver busslomme og manueltvisket rutene mine, men det blir i det lange løp litt stress.
Deretter la jeg inn oppdraget på mittoppdrag.no, der verkstedene skal legge inn svar slik at jeg kan velge det beste tilbudet.
Det eneste svaret jeg fikk var dette:
ME 1200,-KR. I LUMME KAN JEG HJELPE DEK,JEG ER TYSK,
HETER ARNOLD,TEL.:********
Ja, nei....kanskje ikke, Arnold. Lumme eller ei.
Etter mye om og men, fikk jeg da endelig time hos Bilakutten på Koksted. Bilakutten. Det høres omtrent like skremmende ut som det viste seg å være.
De åpnet panseret, og fant ut hva de skulle gjøre og at de ikke kunne gjøre det på en stund fordi det tok litt tid å bestille deler.
954 kr måtte jeg betale for de bevingete ord.
Javel. Tusen kroner fattigere, og fremdeles uten fungerende vv'er. Jeg begynte å tenke at dette var nok et ledd i konspirasjonsopplegget som foregår mot meg.
Jeg avtalte deretter med et verksted på Stord, og de kunne fikse dette allerede dagen etter. Flotte greier! Stordabuer er flotte folk, så jeg var en lykkelig herremann da jeg la på røret (selv om jeg egentlig ikke gjorde den fysiske akten å legge på et rør).
Deretter satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem fra Bilakutten. Etter å ha kjørt i 10 minutter, satte jeg av gammel vane på vv'ene for å vaske ruten.
Og da virket de!
Det er et førjulsmirakel, men ikke på langt nær nok til å frelse en innbitt ateist som meg.
Den siste tiden har jeg hatt et vindusviskerproblem. Problemet har vært at vv'ene ikke har villet samarbeide. Sikker bare for å være ekkel/ekle.
Iallfall.
Når man bor i Vestlandets vakreste by, er det å ha en bil uten fungerende vv'er på linje med å gå med one piece på butikken. Man gjør det liksom bare ikke.
Problem for Lund. Jeg KAN skifte mine egne dekk, men har ikke kompetanse til å skifte pussestag på vv'ene mine.
For da hadde jeg så visst gjort det selv.
Greit. Løsningen ble å kontakte mange verksteder, og alle ga meg samme svaret. "Vi har ikke tid akkurat nå, men vi kan ta det i slutten av november."
Funker dårlig, tenker jeg. Svært dårlig. Etter turene til jobb, i regn, uten vv'er, oppdaget jeg at dette ikke var helt heldig. Jeg stoppet i annenhver busslomme og manueltvisket rutene mine, men det blir i det lange løp litt stress.
Det eneste svaret jeg fikk var dette:
ME 1200,-KR. I LUMME KAN JEG HJELPE DEK,JEG ER TYSK,
HETER ARNOLD,TEL.:********
Ja, nei....kanskje ikke, Arnold. Lumme eller ei.
Etter mye om og men, fikk jeg da endelig time hos Bilakutten på Koksted. Bilakutten. Det høres omtrent like skremmende ut som det viste seg å være.
De åpnet panseret, og fant ut hva de skulle gjøre og at de ikke kunne gjøre det på en stund fordi det tok litt tid å bestille deler.
954 kr måtte jeg betale for de bevingete ord.
Javel. Tusen kroner fattigere, og fremdeles uten fungerende vv'er. Jeg begynte å tenke at dette var nok et ledd i konspirasjonsopplegget som foregår mot meg.
Jeg avtalte deretter med et verksted på Stord, og de kunne fikse dette allerede dagen etter. Flotte greier! Stordabuer er flotte folk, så jeg var en lykkelig herremann da jeg la på røret (selv om jeg egentlig ikke gjorde den fysiske akten å legge på et rør).
Deretter satte jeg meg inn i bilen for å kjøre hjem fra Bilakutten. Etter å ha kjørt i 10 minutter, satte jeg av gammel vane på vv'ene for å vaske ruten.
Og da virket de!
Det er et førjulsmirakel, men ikke på langt nær nok til å frelse en innbitt ateist som meg.
søndag 24. oktober 2010
Nokas
Ja, så har jeg altså vært på kino og sett Nokas. Filmen om det berømte ranet.
Og hva skal man si?
Jo, for det første: Å filme en hel film med håndholdte kameraer er noe forbanna drit. Jeg BLIR så kvalm! Det er nesten verre enn å kjøre båt, og jeg synes det burde vært forbudt ved lov (hører du meg, Dagfinn Høybråten?).
Og så var det denne dialekten, da... Stavangerdialekten. Av en eller annen grunn høres veldig mange folk med akkurat den dialekten ut som lobotomerte autister. Det er skikkelig ille å høre på, og når både politifolk og ranere blir fremstilt som mennesker med mildt sagt begrenset mental kapasitet, hjelper det fint lite at de snakker sånn. Og jeg sier IKKE at bergensk er forferdelig mye bedre, altså.
Og hvis filmen er noenlunde realistisk, tror jeg norsk politi har en stor jobb foran seg. Hva med en iq-test før man får slippe ut av politiskolen? For dette var en tafatt gjeng!
Også så god tid de hadde til alt mulig! Ranerne hadde god tid, og politifolkene hadde god tid. Veeeeldig god tid! "Om någen kan ringa til brannvesenet og be dei åpna porten?" Og som den organisatoren jeg er (jeg er jo tross alt lærer), reagerer jeg på plasseringen av sykler. For hvis man plutselig må ut og sykle, så må man visst løpe ned 112 etasjer for å hente sykkelen, for deretter å bære den opp alle trappene igjen før man kommer seg ut hoveddøren og ut på gaten. Tips: Ha syklene i samme etasje som hoveddøren. Da vil akkurat den biten gå mye fortere. Tenker JEG da.
Idioter.
Så var det mye skyting, og en hel haug med udugelige skuespillere som spilte de som var ansatt i Nokas. Herre, for en gjeng med amatører! Var dette det beste de kunne oppdrive?
Også med DEN dialekten, da!
Og det endte jo slik vi alle vet at det endte. Tragisk, på alle måter.
Filmens beste kommentar: Er du fra Jæren eller, mann?
Og hva skal man si?
Jo, for det første: Å filme en hel film med håndholdte kameraer er noe forbanna drit. Jeg BLIR så kvalm! Det er nesten verre enn å kjøre båt, og jeg synes det burde vært forbudt ved lov (hører du meg, Dagfinn Høybråten?).
Og så var det denne dialekten, da... Stavangerdialekten. Av en eller annen grunn høres veldig mange folk med akkurat den dialekten ut som lobotomerte autister. Det er skikkelig ille å høre på, og når både politifolk og ranere blir fremstilt som mennesker med mildt sagt begrenset mental kapasitet, hjelper det fint lite at de snakker sånn. Og jeg sier IKKE at bergensk er forferdelig mye bedre, altså.
Og hvis filmen er noenlunde realistisk, tror jeg norsk politi har en stor jobb foran seg. Hva med en iq-test før man får slippe ut av politiskolen? For dette var en tafatt gjeng!
Også så god tid de hadde til alt mulig! Ranerne hadde god tid, og politifolkene hadde god tid. Veeeeldig god tid! "Om någen kan ringa til brannvesenet og be dei åpna porten?" Og som den organisatoren jeg er (jeg er jo tross alt lærer), reagerer jeg på plasseringen av sykler. For hvis man plutselig må ut og sykle, så må man visst løpe ned 112 etasjer for å hente sykkelen, for deretter å bære den opp alle trappene igjen før man kommer seg ut hoveddøren og ut på gaten. Tips: Ha syklene i samme etasje som hoveddøren. Da vil akkurat den biten gå mye fortere. Tenker JEG da.
Idioter.
Så var det mye skyting, og en hel haug med udugelige skuespillere som spilte de som var ansatt i Nokas. Herre, for en gjeng med amatører! Var dette det beste de kunne oppdrive?
Også med DEN dialekten, da!
Og det endte jo slik vi alle vet at det endte. Tragisk, på alle måter.
Filmens beste kommentar: Er du fra Jæren eller, mann?
lørdag 23. oktober 2010
Nesten...
I dag var det nesten en ulykke som kunne involvert huset i Svingen. Noen har kollidert i muren rett utenfor, og revet ned skilt på veien!
Hundre prosent sikkert var det en kvinnelig sjåfør :)
Hundre prosent sikkert var det en kvinnelig sjåfør :)
Location:Sotraveien,Bergen,Norge
tirsdag 19. oktober 2010
Utfordringer
Jeg fant disse spørsmålene på Elisabeth sin blogg, men jeg kjente til dem fra før av via "Inside the actor's studio". Siden jeg ikke ble utfordret, bare starter jeg selv, og utfordrer deretter noen JEG kjenner.
1. What is your favorite word?
Mitt favorittord.... Jeg er jo ekstremt opptatt av språk, så dette er ganske vanskelig. Noen ord liker jeg fordi de klinger fint, andre liker jeg fordi de betyr noe fint. Jeg går for ord som klinger bra, og da er favoritten for tiden: skabelonen
2. What is your least favorite word?
Det er: vanskelig. Jeg liker på ingen måte det ordet.
3. What turns you on creatively, spiritually and emotionally?
Svarene på alt dette er: musikk. Jeg lever og ånder musikk. Å lytte til det eller å utføre det gir meg energi og glede.
4. What turns you off?
Folk som ikke ser egne feil.
5. What is your favorite curse word?
På engelsk er det: fuck. Jeg synes fuck er et bra ord. Det kan brukes både i glede og i sinne. Jeg liker fuck.
På norsk tror jeg at "faen" kanskje er mitt favorittord. Det er liksom veldig kraft over det. Jeg liker det!
6. What sound or noise do you love?
Jeg liker lyden av bilen som starter om morgenen. Da er dagen i gang.
7. What sound or noise do you hate?
Skjærer. Til helvete med dem, alle sammen!
8. What profession other than your own would you like to attempt?
Jeg ville vært sanger på heltid.
9. What profession would you not like to do?
Hmm.... Jeg ville ikke likt å tømme boss.
10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates?
Haha, da skulle jeg ønske at han sa: Flott jobbet! Du har skjønt det!
Så jeg utfordrer følgende til å svare på de samme spørsmålene:
Monika Solvig
Christina Svensson
Lillian Gudvangen
1. What is your favorite word?
Mitt favorittord.... Jeg er jo ekstremt opptatt av språk, så dette er ganske vanskelig. Noen ord liker jeg fordi de klinger fint, andre liker jeg fordi de betyr noe fint. Jeg går for ord som klinger bra, og da er favoritten for tiden: skabelonen
2. What is your least favorite word?
Det er: vanskelig. Jeg liker på ingen måte det ordet.
3. What turns you on creatively, spiritually and emotionally?
Svarene på alt dette er: musikk. Jeg lever og ånder musikk. Å lytte til det eller å utføre det gir meg energi og glede.
4. What turns you off?
Folk som ikke ser egne feil.
5. What is your favorite curse word?
På engelsk er det: fuck. Jeg synes fuck er et bra ord. Det kan brukes både i glede og i sinne. Jeg liker fuck.
På norsk tror jeg at "faen" kanskje er mitt favorittord. Det er liksom veldig kraft over det. Jeg liker det!
6. What sound or noise do you love?
Jeg liker lyden av bilen som starter om morgenen. Da er dagen i gang.
7. What sound or noise do you hate?
Skjærer. Til helvete med dem, alle sammen!
8. What profession other than your own would you like to attempt?
Jeg ville vært sanger på heltid.
9. What profession would you not like to do?
Hmm.... Jeg ville ikke likt å tømme boss.
10. If Heaven exists, what would you like to hear God say when you arrive at the Pearly Gates?
Haha, da skulle jeg ønske at han sa: Flott jobbet! Du har skjønt det!
Så jeg utfordrer følgende til å svare på de samme spørsmålene:
Monika Solvig
Christina Svensson
Lillian Gudvangen
lørdag 9. oktober 2010
Vil du ha kvittering?
Ja, nei takk. Det er ikke nødvendig.
Jeg tenker at et av de sikreste tegnene på at man begynner å bli skikkelig gammel, er at man vil ha kvittering etter at man har vært og handlet dagligvarer.
Det er sikkert mange grunner til at har kvitteringsbehov, men jeg nekter å forstå noen av dem.
Vil man ha kvittering, er man gammel. Punktum finale.
Og jeg skjønner det på mange plan. Eller, på et plan. For det kan jo være at han som sitter inne i kassaapparatet plutselig teller feil. Det er ikke lett å skulle telle OG si "bipp" samtidig. Så feil kan oppstå. Alvorlige feil. Som at hodekålen blir bippet inn med kr 14,90 i stedet for kr 13,90.
Gud hjelpe du meg!
Da er det krise! Var man ikke på konkursens skremmende rand etter at man måtte kjøpe sin egen pose, er man det iallfall nå når kålen er feilbippet! Det går til helvete på første klasse med hele systemet!
Så har jeg tenkt på at kvitteringsmenneskene kanskje driver med en form for skattesnyting? Kanskje de skriver av maten på skatten. Kanskje de alle sammen driver med catering på siden?
Nei, det er nok ikke der det ligger.
Grunnen til at kvitteringene får være med menneskene hjem, er at menneskene (og jeg sier ikke at det er de eldste av arten...neida....) ikke stoler på kassaapparatene. De stoler ikke på bippemannen. Det var mye enklere før, skjønner du. Da hadde man ikke så mange varer å velge mellom, og kjøpmennene var til å stole på, til og med uten bipping! Nå er det jo bare folk uten særlig vett som jobber i butikk, og noen av dem er kanskje fra et annet land. Og telle kan de iallfall ikke.
Ikke at de trenger å kunne det. Bippemannen tar seg av det, og de som sitter bak kassen trenger bare å beherske helt grunnleggende motoriske ferdigheter. Ja, og kanskje grunnleggende høflighet.
Jeg lurer på om kvitteringene blir oppbevarte i "Orden i hjemmet"-mappen fra 1984? Kanskje alle kvitteringene fra hele livet ligger der? Til de en gang skal trekkes frem igjen, mens mennesket triumferende roper "Hahaa!!"...... Eller, nei....
Jeg vil bare si at jeg aldri vil ha kvittering. Så dere kan slutte å spørre. Jeg VIL ha pose, men ikke kvittering.
Jeg tenker at et av de sikreste tegnene på at man begynner å bli skikkelig gammel, er at man vil ha kvittering etter at man har vært og handlet dagligvarer.
Det er sikkert mange grunner til at har kvitteringsbehov, men jeg nekter å forstå noen av dem.
Vil man ha kvittering, er man gammel. Punktum finale.
Og jeg skjønner det på mange plan. Eller, på et plan. For det kan jo være at han som sitter inne i kassaapparatet plutselig teller feil. Det er ikke lett å skulle telle OG si "bipp" samtidig. Så feil kan oppstå. Alvorlige feil. Som at hodekålen blir bippet inn med kr 14,90 i stedet for kr 13,90.
Gud hjelpe du meg!
Da er det krise! Var man ikke på konkursens skremmende rand etter at man måtte kjøpe sin egen pose, er man det iallfall nå når kålen er feilbippet! Det går til helvete på første klasse med hele systemet!
Så har jeg tenkt på at kvitteringsmenneskene kanskje driver med en form for skattesnyting? Kanskje de skriver av maten på skatten. Kanskje de alle sammen driver med catering på siden?
Nei, det er nok ikke der det ligger.
Grunnen til at kvitteringene får være med menneskene hjem, er at menneskene (og jeg sier ikke at det er de eldste av arten...neida....) ikke stoler på kassaapparatene. De stoler ikke på bippemannen. Det var mye enklere før, skjønner du. Da hadde man ikke så mange varer å velge mellom, og kjøpmennene var til å stole på, til og med uten bipping! Nå er det jo bare folk uten særlig vett som jobber i butikk, og noen av dem er kanskje fra et annet land. Og telle kan de iallfall ikke.
Ikke at de trenger å kunne det. Bippemannen tar seg av det, og de som sitter bak kassen trenger bare å beherske helt grunnleggende motoriske ferdigheter. Ja, og kanskje grunnleggende høflighet.
Jeg lurer på om kvitteringene blir oppbevarte i "Orden i hjemmet"-mappen fra 1984? Kanskje alle kvitteringene fra hele livet ligger der? Til de en gang skal trekkes frem igjen, mens mennesket triumferende roper "Hahaa!!"...... Eller, nei....
Jeg vil bare si at jeg aldri vil ha kvittering. Så dere kan slutte å spørre. Jeg VIL ha pose, men ikke kvittering.
onsdag 6. oktober 2010
fredag 1. oktober 2010
Posehelvetet!
Jeg legger stadig merke til at et stort flertall av mennesker i langt framskreden alder ikke har et godt forhold til bæreposer.
Eller, de har et godt forhold til de bæreposene de allerede er venner med, men det kan virke som om det ikke er plass til flere venner i kretsen. For jeg nekter å tro at grunnen til at mennesker i langt framskreden alder ikke vil kjøpe bæreposer i butikken har noe med prisen på disse å gjøre?
En bærepose koster vel ca 0,70 kr, eller 70 øre. Hvis "mennesker i langt framskreden alder" kjøper en pose hver dag hele livet er det godt mulig at konkursen kan luktes i det ikke alt for fjerne.Dette forutsetter selvsagt at bæreposene alltid har kostet 0,70 kr, og at man kjøper 365 stykker i året. For ikke å glemme den ekstra posen man må kjøpe hvert skuddår. Kanskje det er den som er strået som brekken kamelens rygg?
Så 365 x 0,70 = 255,50.
255,50 x 80= 20440.
Hvis man altså lever til man blir 80, og kjøper en bærepose hver dag hele livet, bruker man 20440 kr, sett at prisen på posene aldri endres. Ja. pluss skuddårsposene da!
Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette som argument for å ta hjemmeposene med på butikken.
Men den eldre garde har funnet det som de sikkert ser på som lurer måter å skaffe seg gratisposer på! Dette var meget lettere før da de ansatte i butikkene ikke spurte om man skulle ha poser. Da var poser et hett samtaleemne rundt omkring i de eldres hjem, tenker jeg. Kanskje de hadde hemmelige poseklubber og posemøter, der de planla neste poselureri?
Nå er det litt verre, for nå spør kassadamene og -mennene hele tiden "Vil du ha en pose?". Da surner de eldre, kan du tro! Det er jo ikke mulig å lure til seg flere poser når man blir spurt om man vil ha poser! Man kan jo ikke lyge - man har jo tross alt bygget landet!
Men plutselig har de funnet en løsning på det også. For man kan jo si at man ikke trenger pose, fordi man har en egen med seg, for deretter å "oppdage" at man likevel har "glemt" posen hjemme. Da får man en pose av den snille damene i kassen - helt gratis! Et smutthul!
Men jeg tror jeg egentlig har skjønt hvorfor de eldre grabber til seg gratisposer.
Det er jo selvsagt fordi vi hvert eneste år har storstreik i dagligvarebutikkene! Tenk hvis butikkene blir stengt i noen uker? Tenk hvis posemakerne streiker? Hvordan skal vi da få tak i poser? Hva skal vi bære hjem marsipanlokkene i da?
Det er da de eldre kommer på banen!
Det er da det popper opp bærepose-boder over det ganske land. Bæreposer selges til blodpris, og de eldre får endelig sin revansj på samfunnet! Pengene strømmer inn, og akkurat den kvelden er de gamle opp minst til kl 22! Det er fest!
For det finnes ikke noe viktigere her i verden enn å spare de 70 ørene..........
Neste blogginnlegg: Vil du ha kvittering?
....og ja, mye av livet mitt foregår i butikken :)
Eller, de har et godt forhold til de bæreposene de allerede er venner med, men det kan virke som om det ikke er plass til flere venner i kretsen. For jeg nekter å tro at grunnen til at mennesker i langt framskreden alder ikke vil kjøpe bæreposer i butikken har noe med prisen på disse å gjøre?
En bærepose koster vel ca 0,70 kr, eller 70 øre. Hvis "mennesker i langt framskreden alder" kjøper en pose hver dag hele livet er det godt mulig at konkursen kan luktes i det ikke alt for fjerne.Dette forutsetter selvsagt at bæreposene alltid har kostet 0,70 kr, og at man kjøper 365 stykker i året. For ikke å glemme den ekstra posen man må kjøpe hvert skuddår. Kanskje det er den som er strået som brekken kamelens rygg?
Så 365 x 0,70 = 255,50.
255,50 x 80= 20440.
Hvis man altså lever til man blir 80, og kjøper en bærepose hver dag hele livet, bruker man 20440 kr, sett at prisen på posene aldri endres. Ja. pluss skuddårsposene da!
Jeg vet ikke helt om jeg kjøper dette som argument for å ta hjemmeposene med på butikken.
Men den eldre garde har funnet det som de sikkert ser på som lurer måter å skaffe seg gratisposer på! Dette var meget lettere før da de ansatte i butikkene ikke spurte om man skulle ha poser. Da var poser et hett samtaleemne rundt omkring i de eldres hjem, tenker jeg. Kanskje de hadde hemmelige poseklubber og posemøter, der de planla neste poselureri?
Nå er det litt verre, for nå spør kassadamene og -mennene hele tiden "Vil du ha en pose?". Da surner de eldre, kan du tro! Det er jo ikke mulig å lure til seg flere poser når man blir spurt om man vil ha poser! Man kan jo ikke lyge - man har jo tross alt bygget landet!
Men plutselig har de funnet en løsning på det også. For man kan jo si at man ikke trenger pose, fordi man har en egen med seg, for deretter å "oppdage" at man likevel har "glemt" posen hjemme. Da får man en pose av den snille damene i kassen - helt gratis! Et smutthul!
Men jeg tror jeg egentlig har skjønt hvorfor de eldre grabber til seg gratisposer.
Det er jo selvsagt fordi vi hvert eneste år har storstreik i dagligvarebutikkene! Tenk hvis butikkene blir stengt i noen uker? Tenk hvis posemakerne streiker? Hvordan skal vi da få tak i poser? Hva skal vi bære hjem marsipanlokkene i da?
Det er da de eldre kommer på banen!
Det er da det popper opp bærepose-boder over det ganske land. Bæreposer selges til blodpris, og de eldre får endelig sin revansj på samfunnet! Pengene strømmer inn, og akkurat den kvelden er de gamle opp minst til kl 22! Det er fest!
For det finnes ikke noe viktigere her i verden enn å spare de 70 ørene..........
Neste blogginnlegg: Vil du ha kvittering?
....og ja, mye av livet mitt foregår i butikken :)
søndag 26. september 2010
Aaaah!!
Det er noe utrolig befriende med å være inne på sofaen når solen skinner fra skyfri himmel utenfor.
Uten den dårlige samvittigheten som virker obligatorisk for andre innesittere på solfylte dager.
Jeg er voksen!!
Uten den dårlige samvittigheten som virker obligatorisk for andre innesittere på solfylte dager.
Jeg er voksen!!
mandag 20. september 2010
Spøkelseshus?
Da jeg gikk fra bilen i dag, så jeg at jeg kanskje bor i et spøkelseshus.....
Location:Sotraveien,Bergen,Norge
lørdag 18. september 2010
Varedelere
Varedelere, heter det visst. De man skal legge på handlebåndet når man legger på varene sine. Gjerne ikke et godt ord, men dog Jeg tenker at det mitt ansvar å skille mine varer fra de varene som allerede ligger der.
Det tenkte ikke damen i den stygge jakken i dag.
Siden jeg var i lydbokverdenen, fikk jeg ikke helt med meg at damen i den stygge jakken og den stygge buksen hadde lagt sine varer faretruende nærmt mine. For jeg pleier å blikke damer i stygge jakker og bukser og sko hvis det skjer. Jeg er ram med blikket.
Men denne gangen var jeg i Fjällbacka, og damen med de stygge klærene og det tynne håret var på jakt etter noe mer hun kunne legge på handlebåndet. Kassemannen bippet og bippet, og jeg hørte og hørte.
"217,50", sa Kassemannen og spurte om jeg også ville ha en pose.
"217,50?", sa jeg, og lurte på om Kassemannen var svimmel eller tilbakestående. Jeg hadde tross alt bare kjøpt en brus og en pakke med tyggis. Hvordan er det med mattekunnskapene til disse kassemennene, tenkte jeg. Hvordan skal det gå med verden når ungdommene er hjerneskadet?
Deretter så jeg varehaugen som jeg visst skulle ha med meg hjem. Libresse og lypsyl lå og menget seg med min brus! Skrekk og fordervelse!
Resultatet ble en ganske lang greie, der man måtte sortere varer på nytt igjen, og slette og bippe og sutre om hverandre.
Styggedamen beklaget seg, men jeg kunne på ingen måte vise noe aksept for slik oppførsel. Det var like før jeg måtte fortelle henne hvor skapet skulle stå, men ikke hadde jeg skap, og hvis jeg hadde hatt det skulle det sikkert bippes først.
Køen vokste, og damen krympet seg. Til pass for henne, tenkte jeg, og vurderte å si at hun hadde ødelagt lydbokopplevelsen for meg. Men jeg så at hun hadde det vondt nok i seg selv. Så jeg bar over med henne.
Etter hvert ble summen en annen, og damen kunne rette opp ryggen igjen. Den stygge jakken ble mer synlig, og jeg sendte henne et raskt blikk som kunne sagt mye mer enn tusen ord.
Hvis man ikke kan respektere varedelerne, har man ikke noe på butikken å gjøre.
Hun sa ikke engang unnskyld for å ha ødelagt Fjällbacka.
Makan!
Det tenkte ikke damen i den stygge jakken i dag.
Siden jeg var i lydbokverdenen, fikk jeg ikke helt med meg at damen i den stygge jakken og den stygge buksen hadde lagt sine varer faretruende nærmt mine. For jeg pleier å blikke damer i stygge jakker og bukser og sko hvis det skjer. Jeg er ram med blikket.
Men denne gangen var jeg i Fjällbacka, og damen med de stygge klærene og det tynne håret var på jakt etter noe mer hun kunne legge på handlebåndet. Kassemannen bippet og bippet, og jeg hørte og hørte.
"217,50", sa Kassemannen og spurte om jeg også ville ha en pose.
"217,50?", sa jeg, og lurte på om Kassemannen var svimmel eller tilbakestående. Jeg hadde tross alt bare kjøpt en brus og en pakke med tyggis. Hvordan er det med mattekunnskapene til disse kassemennene, tenkte jeg. Hvordan skal det gå med verden når ungdommene er hjerneskadet?
Deretter så jeg varehaugen som jeg visst skulle ha med meg hjem. Libresse og lypsyl lå og menget seg med min brus! Skrekk og fordervelse!
Resultatet ble en ganske lang greie, der man måtte sortere varer på nytt igjen, og slette og bippe og sutre om hverandre.
Styggedamen beklaget seg, men jeg kunne på ingen måte vise noe aksept for slik oppførsel. Det var like før jeg måtte fortelle henne hvor skapet skulle stå, men ikke hadde jeg skap, og hvis jeg hadde hatt det skulle det sikkert bippes først.
Køen vokste, og damen krympet seg. Til pass for henne, tenkte jeg, og vurderte å si at hun hadde ødelagt lydbokopplevelsen for meg. Men jeg så at hun hadde det vondt nok i seg selv. Så jeg bar over med henne.
Etter hvert ble summen en annen, og damen kunne rette opp ryggen igjen. Den stygge jakken ble mer synlig, og jeg sendte henne et raskt blikk som kunne sagt mye mer enn tusen ord.
Hvis man ikke kan respektere varedelerne, har man ikke noe på butikken å gjøre.
Hun sa ikke engang unnskyld for å ha ødelagt Fjällbacka.
Makan!
onsdag 8. september 2010
Ingen har det verre!
De siste dagenes måltid har bestått av CuraMed, Ibux og Otrivin.
Jepp, jeg er syk. I have the man-flu!
Og det sies at når menn er syke, blir de så veldig syke. Vi klager og sutrer, vi har vondt og lider mer enn alle andre. Vi blir helt handlingslammet, og er som oftest døden nær når temperaturen i kroppen passerer 38 grader (her skal det sies at min temperatur i går passerte (nesten) 39 grader, så det er vel et under at jeg fremdeles er her).
Nå har forskningen vist at dette faktisk stemmer. Jeg viser til artikkelen "Menn blir sykest når de blir syke", der det er funnet vitenskapelige beviser for hvordan menn og kvinner reagerer ulikt på sykdommer.
Bare så du vet det!
Jepp, jeg er syk. I have the man-flu!
Og det sies at når menn er syke, blir de så veldig syke. Vi klager og sutrer, vi har vondt og lider mer enn alle andre. Vi blir helt handlingslammet, og er som oftest døden nær når temperaturen i kroppen passerer 38 grader (her skal det sies at min temperatur i går passerte (nesten) 39 grader, så det er vel et under at jeg fremdeles er her).
Nå har forskningen vist at dette faktisk stemmer. Jeg viser til artikkelen "Menn blir sykest når de blir syke", der det er funnet vitenskapelige beviser for hvordan menn og kvinner reagerer ulikt på sykdommer.
Bare så du vet det!
Location:Sotraveien,Bergen,Norge
Abonner på:
Innlegg (Atom)