Julaften er alltid på en lørdag.

I dag var det konsert i Birkeland kirke. Den ser noenlunde slik ut:

Koret jeg dirigerer hadde sin årlige julekonsert der i dag, og det var helt stappfullt. For hvert år som går kommer det flere folk. Det må jo bety at de liker det de hører.

Korall er blitt veldig flinke. De synger bra, de har en enorm utstråling og formidlingsevne. Det er veldig kjekt. I dag gikk det også bra, og det er meget kjekt å synge for full kirke.

Jeg bidro selv med noen soloer, og er også fornøyd med egen innsats.

Årets gullkorn kom vel da jeg skulle snakke om "When you wish upon a star", og fortelle om den ekstreme julefølelsen jeg fikk da den kom på NRK på julaften. Greit nok hvis jeg bare hadde sagt det..... Men i mitt hode akkurat der og da, var det alltid lørdag når det var julaften. Og det sa jeg.

Jeg vil bare si at jeg vet at det ikke alltid er lørdag når det er julaften.

Takk.

Bildet er tatt av, og lånt fra, Lene Nordtveit Johannessen.

God morgen?

Jeg bråvåknet!





Jeg så på den største klokken.





Jeg satte meg opp i sengen, og tenkte at i dag er det dagen.




Jeg kjente på halsen.





Ok, litt hoven ennå.

Jeg sto opp. Tok på stillongs og matchende sokker.





Ble usikker på skrivemåten til stillongs. Bestemte meg for å drite i det. Hadde viktigere ting å gjøre!

Jeg slo av viften som går året rundt.





Jeg gikk inn i stuen. Hilste på den forlegne brune.



Jeg tok en skje halsremedie.





Jeg gikk inn på musikkrommet, og satte meg ned.





Funker stemmen i dag??

Kom på konsert i Fyllingsdalen kirke kl 17 eller 1930, så får du vite det også.

Nå: Frokost!

Location:Damsgårdstunnelen,Bergen,Norge

Men i alle dager??

I dag har jeg sett mange ting jeg ikke vil ha. Det gjør jeg egentlig hver dag, men i dag var det en ting som virkelig lyste mot meg.

Jeg synes i utgangspunktet at Crocs er det styggeste fottøyet i verden, og jeg tror de som skapte dem ler høyt av alle som faktisk bruker dem. Litt sånn som de som skapte one piece. Det er lov for den vanlige forbruker å være kritisk, skjønner du.

I dag var det altså følgende sak som ga meg et lite støkk:






Seriøst?

Crocs med fôr? Jeg tror de har gått for langt nå. Jeg tror kanskje menneskeheten våkner og innser at noen faktisk kødder med oss.

Litt lenger inni denne butikken, så jeg følgende makabre oppvisning:





En avlivet, lobotomert nissekone som noen har festet på en sopelime! God jul i stuen, liksom! Det kunne jo vært tatt RETT fra en Jo Nesbø-roman, dette her! (Når vi snakker om Nesbø, så hadde de faktisk en oppblåsbar snømann man kunne pynte med også..)

I verdens rikeste land - et land som kan lage skrekkoverskrifter fordi vi "mangler" litt smør - kan nok det meste selges. Pengene florerer, og produsentene produserer den ene stygge tingen etter den andre. Og vi konsumerer konsumest av alle!

Jeg tar meg i det av og til. Å sette ting i perspektiv. Jeg kan ofte klage og syte, men jeg er ganske flink å se det humoristiske i de norske "krisene" også. Vi har det SÅ godt i dette landet, og media bør ta seg en skikkelig stor bolle og hjelpe oss med å komme ned på jorden igjen.

Til slutt, en litt artig sak: Jeg gikk forbi Grieghallen på torsdag, og så denne plakaten. Selvsagt måtte jeg ta bilde, for hvem i ALLE dager sin fantastiske idé var det å plassere en ugle på skulderen til denne damen? En UGLE!!

Men jeg husker plakaten ;)

Sinnsykt syke sære sangere

Jeg er sanger, i sjel og sinn og hjerte og alt. Det er det kjekkeste jeg gjør. Sangere er ofte sære, og svært vare når det kommer til stemme og hals. Selvsagt.

Jeg er mann. Vi er også ganske skrøpelige når vi er syke, har jeg fått høre.

Slå sammen de to, og du har en rimelig tragisk kombinasjon: Syk, mannlig sanger.

Legg til at denne syke, mannlige sangeren hører til i kategorien tenor, og du har det mest tragikomiske individet i mange oktavers omkrets.

Jeg er nok en sånn. Spesielt når det nå nærmer seg konserter. Dette er forsåvidt en tradisjon for meg. Jeg VET at det nok er psykisk, men det skjer like forbanna hvert år. Før jeg skal synge på et utall julekonserter, begynner kroppen å svikte meg.

I år er intet unntak, bortsett fra at forkjølelsen har vart lenge. I mange uker har jeg vært en wanna be-tenor, og jeg liker det dårlig. Det som skjer er at jeg får en kvart ekstra i bunnen av registeret, og mister tilsvarende i toppen. I tillegg mister jeg den kontrollen over stemmen jeg pleier å ta for gitt, noe som igjen fører til at jeg går og "prøver" stemmen hele tiden. Kommer jeg opp nå? Hvor svakt kan jeg synge på DEN tonen i dag? Er falsetten på plass? Kan jeg belte en C i dag?

Jeg innser at det ikke hjelper, men jeg er nok såpass skadet i hodet at jeg ikke klarer å la det være. Eller, jeg har klart det i det siste. Jeg har forholdt meg helt rolig. Bare summet litt. Gjort oppvarmings- og avslapningsøvelser. Drukket kamillete. Spist uante mengder Vekk i morgen og Curamed (som jeg i mitt hode tror hjelper, og da gjør det det), inntatt et helt kull med Vitaminbjørner, fortært en hel families forbruk av clementiner.....

I dag våknet jeg i tillegg med feber og vondt i the hod, og måtte innse at jeg hadde tapt kampen om dagen.

I går gikk jeg heldigvis til innkjøp av diverse halsremedier, og har brukt store deler av dagen på å bli kjent med dem. Dokumentert virkning, sa de. Jeg velger å tro på det.

På søndag skal jeg synge på de to første konsertene. Jeg forventer å være frisk til den tid!

Kirkoman

På denne tiden av året blir jeg alltid litt kirkoman. Ikke fordi jeg på noen måte er noe som helst kristelig, men fordi jeg synger og dirigerer mye i disse vakre byggene. For de er vakre, kirkene. I klang. Innholdet har jeg fremdeles lite til overs for, men det får bli et annet innlegg.

I dag begynte oppkjøringen mot julekonsertene, og det er alltid kjekt. Det er kjekt å få dirigere Korall, og jeg gleder meg alltid til vår årlige julekonsert i Birkeland kirke. I dag var vi også i Birkeland kirke og sang. Siden jeg som sagt ikke føler meg hjemme i kirken, ender jeg selvsagt ofte opp på gudstjenester der det skal være både dåp og nattverd. Slik ble det også i dag, og etter å ha tilbrakt to og en halv time i kirken, fikk jeg endelig slippe ut. Dette er en del av promoteringen vår, og det var kjekt at det var så mange folk der og hørte på oss.  I mitt hode tenker jeg likevel at de kanskje kan la være å ha nattverd når de har dåp. Familier, og ikke minst de andre små barna,  har på ingen måte tålmodighet til å sitte stille så lenge. JEG har ikke tålmodighet til å sitte stille så lenge!

Vel, vel.

Neste gang vi skal synge, er mandag 12.desember i Sandviken kirke. Det starter kl 19, og vi skal synge sammen med to andre kor. Jeg tror det blir bra også :) Hvis du ikke har sjansen til å høre oss i Birkeland kirke, kan du veldig gjerne komme i Sandviken kirke.

Deretter er det den store konserten i Birkeland kirke. Torsdag 15.desember kl 20.

Det er alltid stas med denne "hjemmekonserten" vår. Det pleier å være stappfullt i kirken, og koret vil garantert gi deg julestemning. Jeg vil driste med til å si at vi har et meget julete program i år, med noen kjente, norske julesanger - og noen fra det store, kjente utland. Ja, for du har vel vært der?

I tillegg til dirigeringen skal jeg selv ut og synge i opptil flere kirker.

Håper å se noen kjente fjes i salen :)

Det var da merkelig....

Det begynte med at jeg diskuterte med noen, og uttrykket "å stå på pinne for" ble ytret. Egentlig et rimelig snodig uttrykk, og dermed var prokrastineringshjernen min i gang.

Så her er flere uttrykk jeg synes er underlige:

• "Tort og svie." Hva er tort?
• "Ugler i mosen." Det har jeg blogget om her.
• "Vill i nikkersen." Har aldri i mitt liv sett noen som er det.
• "Nå gir jeg meg ende over." Eh...hæ?
• "Jeg føler meg uglesett". Er det ubehagelig å bli sett av ugler? Er det de samme som er i mosen?
• "Juksemaker pipelort". Sammenheng?
• "Få fyken" og "få sparken". Ble man faktisk fysisk sparket før? Og så føk man......? Eller?
• "Fryd og gammen". Gammen?
• "Male fanden på veggen". Skulle man ikke det, kanskje......?
• "Jommen sa jeg smør". Passende i disse smørkrisetider, men forklaring....?
• "Kjør film". Opprinnelse?
• "Saga blott". 
• "Smitt og smule". Smitt?
• "Fru Blom". Hvem var denne fruen, egentlig?

Jeg synes forresten ordet "underlig" er for lite brukt blant den yngre garde. Gamle, litt penere bergensere bruker det ganske mye, og jeg vil slå et slag for at man tar det inn igjen i dagligtalen.

Forklaringer på uttrykkene (uten å bruke google) mottas med takk.

Språkgalninger

Jeg liker å lese. Liker det veldig godt. Uheldigvis liker jeg bedre å lese skjønnelitteratur enn faglitteratur. Det er nok derfor masteroppgaven min foreløpig er blank. Akkurat det bekymrer meg lite, da jeg etter mange års erfaring innser at jeg jobber best under press. Så nå venter jeg bare på presset.

I alle fall.....

Jeg har lest bøker av denne mannen som jeg tror må ha et rikt sjelsliv. Jeg snakker selvsagt om.......

Jo Nesbø.

Jeg har lest mye av ham nå, og forrige uke avsluttet jeg Panserhjerte. Boken om disse eplene fra Afrika som har noen festlige pigger som popper ut. Popper ut når du har eplet i munnen, slik at man kveles i sitt eget blod.

Ganske fornøyelig lesning, i grunnen.

Jeg tror Jo Nesbø kunne vært en meget farlig mann hvis han hadde bestemt seg for en voldelig og kriminell løpebane. For de tingene han skriver om er noe av det sykeste jeg har lest. Måtene å dø på, måtene kjeltringene hans tenker på.... Alt er beskrevet så grusomt bra av denne mannen, som virkelig eier språket.

Sjelden har jeg lest bøker som er så godt skrevet. Språket hans er fantastisk, og jeg har lært opptil flere nye ord. Og nye verbbøyninger. Jeg visste for eksempel ikke at å hive i presens perfektum heter har hivd. Jeg visste det ikke, jeg liker det ikke, men jeg har sjekket det - og aksepterer det.

Slike bokopplevelser gjør meg glad, selv om det handler om grusomheter. Og det gjør meg enda mer overrasket over at det finnes voksne mennesker som ikke liker å lese.

De aner ikke hva de går glipp av.

Jeg skal straks i gang med Gjenferd, men den er slettes ikke kommet som ebok ennå. Det betyr nok at jeg må ty til den gammeldagse metoden: Bok.

Det greie er at:

For en stund siden startet vi utlånshylle på jobben. Folk tar med seg bøker, og andre låner. Genialt, i grunnen.

På fredag så jeg at Gjenferd var på plass i hyllen.

Jeg gleder meg til å komme på jobb i morgen, slik at jeg nok en gang kan gå til sengs med Harry Hole.

Nei, så tjukk du er blitt!

En rapport fra OECD viser at 10 % av alle voksne nordmenn er overvektige. Det har vært en eksplosiv økning, sier de.

Greit nok.

Så hører jeg på radioen at lederen for Landsforeningen for overvektige mener at samfunnet må tilpasses de overvektige. At setene på bussene og annen offentlig transport må bli bredere, slik at de overvektige får plass i ETT sete? Ellers kan de føle seg unormale.

Er ikke det feil vei å gå?

Kan ikke de pengene det ville kostet gå til å gi de overvektige gratis frukt og grønt, gratis kostholdsveiledning og gratis trening?

Det blir som om jeg skulle forlange at folk ikke bruker brunt og grønt fordi jeg er fargeblind.

Ta ansvar for deres eget liv, for faen!

Nedsatt funksjonsevne.

Jeg har siden jeg var liten levd med nedsatte evner. I de fleste tilfeller har det vært mulig å skjule det godt, men noen ganger kommer det frem.

Jeg er fargeblind. Det er medfødt og kan ikke helbredes.  Wikipedia sier: Fargeblindhet og nedsatt fargesyn skyldes ofte mangel på fotopigmenter i øyet eller feil i hjernebarken (kortex).

Jeg har en feil i hjernebarken. Sukk.....

Jeg blir stadig overrasket over at mange ikke skjønner hva det er å være fargeblind. Noen tror jeg ikke ser farger i det hele tatt. Det er ikke riktig.

Jeg er fargeblind på brun og grønn, og noen tror jeg ikke ser ting som er brune eller grønne. Det er heller ikke riktig. Jeg kan levende forestille meg hvordan mine turer i skogen med Theo hadde gått for seg hvis jeg ikke kunne se trærene.

En gang var det en elev, kledd i grønt regntøy fra topp til tå, som spurte meg troskyldig: Ser du meg nå?

For meg er det sånn at jeg ikke kan si om noe er brunt eller grønt, men jeg kan fint klare å legge den grønne fargeblyanten i det grønne rommet i fargeboksen. Jeg ser at fargen på det grønne rommet er lik fargen på fargeblyanten. Jeg kan bare ikke helt si om den er brun eller grønn.....

I dag satt jeg og tok en test på nettet, og utgangspunktet var at jeg nå ganske sikkert ikke er fargeblind lenger. Det var ikke riktig.

Jeg tror egentlig jeg er blitt fargeblind på flere farger. Dette skjedde:

Hvilket tall ser jeg på figuren under?

Jeg ser 16. Alle skal se 16, sier de. Så langt, alt bra. Jeg tror ikke jeg er fargeblind lenger.

Neste figur:

Oh, how the mighty have fallen.....

Så lenge var en eller annen i paradis, ja..... You should see the number 2.

Jeg tenker det må være feil. You should see nothing, burde det stått. For det er det jeg gjør. Selv om noen viser meg hvor 2 står, ser jeg det ikke. No way.

Greit, det var bare en liten hump i veien. Jeg er på dette nivået sikker på at det er noe feil med testen, og går ufortrødent videre. (Ufortrødent er forresten et fint ord).

Neste figur:

Helvete da!

5? Er det noe i veien? Jeg tror egentlig dette er en konspirasjon, og at det ikke er noen som ser noe tall her. Alle er ute etter å lure meg. Ved nærmere ettertanke tror jeg at alle følger etter meg også.... Hmmm....

Jeg prøver en siste figur:

Mhm.

Jeg ser jo med en gang firkanten, og humøret stiger. Men så er det stopp. 3 sekunder, 10 sekunder, 10 minutter....betyr ingenting. Jeg kunne sittet i en uke uten å finne noe annet enn denne firkanten.

Etter hvert kort kommer det opp en liten tekstboks som sier at hvis du har normalt fargesyn (oppskrytt....) skal du se sånn og sånn, hvis du er fargeblind på rød og grønn skal du se sånn og sånn, osv.

Jeg kunne ikke se noe, jeg. På noen! Bare masse prikker.

Så tilstanden min har forverret seg drastisk! Hvor skal dette ende?

Da jeg skulle søke på google etter bilder til dette innlegget, så bildesøket slik ut:

Komplett kaos, med andre ord!

Men jeg er dritgod på å fargelegge innenfor strekene :)

Det er snart jul og julekonserter.......

Podcast Powered By Podbean

Addicted!

Jeg er ikke typen som blir superavhengig av "dataspill".

Vel, jeg har nok vært typen til det. Jeg husker ennå Commodore 64-spillene (eller Commandore, som mange sa) som jeg elsket! Press play on tape, liksom. Pitfall, here I come.

Vel, jeg er iallfall ikke sånn nå. Jeg kan like å spille diverse spill. MarioKart på Wii er jo fantastisk, og John Marston i Red Dead Redemption har blitt min gode venn.

Poenget er iallfall at jeg ikke er avhenging lenger.

Så kom Angry Birds, som gjorde meg litt mindre ikke avhengig. Jeg spilte og spilte og spilte. Først tre stjerner på alle brett, deretter alle ekstragreiene, og deretter slå mine egne poengsummer. Jeg har en kamerat som er megagod i Angry Birds, så jeg har MYE igjen å lære :)

Nå har Angry Birds tatt helt av, så nå er jeg tilbake til å være ikke avhengig. Light. Det ble for mange brett og for mange greier. Men jeg liker den nye ballongfuglen!

I det siste har avhengigheten kommet litt sigende tilbake. Jeg har oppdaget Wordfeud! Gledens dag for en mann som liker ord.

Jeg spilte med alle som hadde det i vennegjengen, og jeg spilte med fremmede. Jeg merket selv at jeg ble bedre og bedre, jeg skjønte liksom greiene. Plutselig var jeg såpass (selv)god at jeg ble beskyldt for å jukse. Det synes jeg var ganske så kjipt, i grunnen. For juksing i scrabble er jo helt meningsløst. Jeg vil ikke spille med folk som jukser, og jeg jukser ikke selv!

Men jeg har skjønt greien nå, merker jeg. Både på standard- og randombrettene. I love it!

Det beste av alt er at man ikke vinner hver gang, og at andre folk også blir bedre og bedre! Utfordringene står i kø, og dette MÅ da skjerpe hjernen?

Så hiv dere på, folkens! Spill mot den selvgode soon-to-be-lektoren :)

Brukernavnet er selvsagt Lektoren (fordi jeg tror at det går troll i ord, og hvis jeg allerede nå leker at jeg er lektor så blir jeg sikkert det en dag....)

Under er min foreløpige rekord på ett ord. Det er det gøyeste med random-brettene!

Uferdige ferdigheter

Jeg er talentløs på mange områder. Ja, og selvgod på andre.

Min største talentløse egenskap er nok det å tegne. Jeg får det liksom ikke til. Det er en diskrepans mellom det jeg ser inni hodet mitt og det jeg får ned på papiret. Samme hvor lenge jeg prøver.

Når jeg skal tegne mennesker, blir de omtrent slik:







Menneskene er jeg ganske fornøyd med, i grunnen. Dyrene, derimot.... Å, hjelpe du meg!

Alle dyr som ikke tegnes som pinnedyr (ja, ikke FAKTISKE pinnedyr) blir bare....snåle? Og de får to bein i de aller fleste tilfeller. Slik som denne hunden:







Denne sauen skulle få fire bein, men da så det plutselig ut som to menn inni et sauekostyme. Og jeg er usikker på hva hodet til denne sauen er modellert etter.....








Så slik er det. Jeg er tegnetalentløs. Jeg skulle egentlig ønske jeg kunne tegne, men jeg innser at det ikke helt ligger for meg.

Ha en fortryllende aften!

Kjærlighet i bur.

I går skulle jeg endelig få se La Cage aux Folles, og gledet meg stort til å befinne meg i buret i noen timer.

Forventningen på forhånd var så enorme, at jeg var redd de kom til å skuffe. "SÅÅÅ bra kan det vel ikke være?", tenkte mitt skeptiske sinn.

Mitt skeptiske sinn fikk seg et velfortjent slag i trynet og et solid spark i magen.

Egentlig kan man si at jeg hadde litt rett, for det var nemlig ikke SÅÅÅ bra. Det var uendelig mye bedre!

Slike opplevelser får meg til å ikke fungere ordentlig etterpå. Det var så vidt jeg klarte å reise meg etter forestillingen, og ordene mine var forsvunnet.

Jeg har litt flere ord nå, men det blir superlativer. Det kan jeg love deg.

Bjarte Hjelmeland er i en klasse for seg i en vanvittig god forestilling. Det skal ganske mye til for å skinne så sterkt i et så gjennomfør godt ensemble, men fytti helvete så han "skein"!

Jeg har aldri sett denne mannen i noe som helst før, og at det var denne Bjarten som skulle ta jomfrudommen min var helt fantastisk! Både det komiske og dramatiske talentet hans blomstret som bare blomster kan....eller noe sånt.....

Den energien og utstrålingen som han viste på lørdag, var det bare en så vanvittig klasse over! Og det satte seg så dypt inn i mennesket mitt, at jeg kjenner følelsen igjen når jeg nå sitter og skriver dette.

Samspillet mellom Bjarte og Bjørn Wilberg Andersen var så fullt av kjærlighet at jeg velger å tro at de er kjærester i virkeligheten. Det så sånn ut. Det var så intenst og ekte! Jeg ble helt tatt på sengen av Bjarte. Og Bjørn.

Det er flere som har sagt at de ble forelsket i Bjarte og Bjørn etter denne forestillingen.

Og jeg skjønner det.

Behovet for motstand.

Vi ser det ofte i yrket vårt.

Behovet for motstand. Behovet for konflikter. Behovet for nederlag.

Vi ser det ofte i yrket vårt.

Barn som ikke takler motstand. Barn som ikke takler konflikter. Barn som ikke takler nederlag.

Vi ser det ofte i yrket vårt.

Foreldre som ikke takler at barnet sitt møter motstand. Foreldre som ikke takler at barnet sitt er i konflikter. Foreldre som ikke takler at barnet sitt møter nederlag.

Jeg er redd for at det er barn med slike foreldre som får det vanskeligst i livet. For akkurat dette ansvaret legger jeg helt og holdent over på foreldrene. Ikke ring til læreren hver eneste gang barnet ditt har opplevd noe dumt på skolen. Barnet har på lang sikt godt av det, og dere gjør oss alle en enorm bjørnetjeneste ved å pakke barnet inn i vatt.

En klok rektor sa en gang til meg at konflikter og motstand var noe av det viktigste barn i dag trengte å oppleve, og å lære å takle. At barn som flyter gjennom barndommen går rett i kjelleren når den første kjæresten gjør det slutt med dem. At disse barna føler at livet ikke er verdt å leve med en gang de møter hindringer.

 Som lærer vet jeg at det stemmer. Som lærere ser vi det store bildet på en helt annen måte enn foreldrene gjør. Vi ser viktigheten av å lære seg de sosiale spillereglene, og avslag er en viktig del av disse.

Så ikke ring meg selv om barnet ditt fikk en ball i magen i friminuttet.

Et av mine prinsipper er at jeg skal ta tilbake yrket mitt. Jeg er den profesjonelle pedagogen, og jeg vet hva som fungerer best for mine elever. Selvsagt er det en stor hjelp om foreldrene hjelper til, men jeg lar meg ikke styre.  Jeg har rom for alle, og blikk for den enkelte.

Og jeg synes det bra hvis elever går på en smell i ny og ne.

Pantepatetisk.

I dag var det endelig tid for å gjøre det. Det er ganske lenge siden jeg har gjort det. Faktisk nesten 6 måneder siden.

Flaskepanting.

Jeg er flink å samle flasker inne på det rommet som på papiret er musikkrommet, men som i praksis er fremryddingsrom nummer 1. Min teori er at når ting ikke er i stuen eller på kjøkkenet, ja da er det ikke noe problem. Da er det ryddig.

På rommet så det derfor slik ut:




Etter møysommelig samling og henting av flasker på rømmen, hadde jeg en anselig mengde som skulle leveres. Jeg er sikker på det er denne følelsen foreldre har når de leverer barn fra seg på leirskole og slike ting. Litt trist, men faen så godt samtidig! I dette tilfellet var det egentlig bare godt.

Flaskene ble hentet ut i stuen:





Og hvis noen lurer på hva jeg drikker mest av, så er det IKKE øl:





Etter noen turer opp og ned trappene, var endelig alle flaskene kommet seg trygt i bilen. Ja, for sikkerthet er viktig når man skal ut å kjøre med så mange små. Sikkerthetssele er selvsagt obligatorisk når man er i bilen:




På Rema var det klart for pantemaraton. Jeg fikk god hjelp av denne bloggeren, og snart var vi i full gang.





Det er faktisk mye gøyere å sampante, så humøret var selvsagt på topp.




Og flaskene var mange:




Når man tropper opp med uante mengder flasker, må man nesten regne med et par STOP:





Dette fører igjen til at man er i besittelse av ganske mange pantelapper når det nærmer seg slutten. Vi slapp selvsagt til andre pantere innimellom. Man er da hyggelig!





Etter endt pantetur, var det en behagelig sum som tilslutt kunne bli med meg hjem. 546 kroner.

Ja, pluss en lyspære, selvsagt. 





Jeg synes det er megatiltak å pante flasker, spesielt hvis jeg skal pante flasker sånn innimellom. Jeg venter heller til  det har bygget seg opp enorme mengder. Ja, det tar lengre tid, men summen er mye kjekkere!

Neste gang jeg panter blir kanskje like før jul. Man skal da ha råd til presanger!

Rundkjøringsproblematikken

Det er mye styr og forvirring rundt rundkjøringskjøring.

Jeg kjører i denne rundkjøringen hver dag, og lurer litt på om det er jeg som gjør feil. Jeg har lært at hvis jeg skal rett frem i en rundkjøring, skal jeg legge meg helt til høyre (og selvsagt BLINKE før jeg skal ut igjen). I denne rundkjøringen gjør svært mange mennesker noe annet. De legger seg til venstre, selv om de skal rett frem. Det er så mange som gjør dette at jeg nå lurer på om det er riktig?

Se her:

Jeg skal altså i retning av pilen, hvis det var uklart :)


Et annet bilde, litt nærmere:

Hva er det riktige?

Test av digitale språkverktøy.

Dette innlegget er en test av språk verktøy på web: teksten er skrevet på norsk, tilbake til Norge og deretter til Google oversettelse og koreansk oversettelse.

 Det er så mye gøy!

Det ukritisk NOK våre studenter til å bruke Google Translate hvis du kan se hvordan språk kan være en idé. Jeg oversatt flere ganger, tilsynelatende å bruke Internett, tekstene er engelsk, mottatte og god humor er ofte.

Jeg oppfordre til bruk av IKT i skolen, jeg ønsker å bruke oss mer i stedet. Også. Viktigheten av håndskrift, tror jeg at nesten et tiår, folk.



Hvis du ikke bruker skjønn viktige bruk av disse verktøyene gir ikke utdanning til studenter, vi bare må.

Jeg har en lang vei å gå ennå, tror vi at skolen, men til slutt får vi der vi håper å være.

Til helvete på første klasse. Igjen!

Fredag 21. oktober 2011 skal verden gå under. Igjen.

Mannen som er blitt selve definisjonen på crazy (og som burde blitt meldt til PPT da han gikk i barnehagen) har igjen spådd verdens undergang. Harold Camping hadde bare regnet feil sist gang, og på fredag går alt til helvete.

Ja, bortsett fra for de utvalgte, da. Og der kan jeg love deg kjøtt og pølse på at jeg ikke er. Ikke vil jeg tilbringe evigheten med mister Camping heller.

Sist gang - som var i mai -  ble det mye styr da verden ikke gikk under. Folk hadde solgt husene sine, og dratt til New York for å bli hentet opp. Men neida. Ingen ble hentet, og det hele ble en fiasko. Alt på grunn av en regnefeil, som nå er rettet opp.

Jeg har problemer med religion akkurat på grunn av slike ting som dette. Til og med JEG vet at det står i bibelen (ja, med liten b) at ingen vet når denne dommedagen skal komme. Tror det var Matteus som skrev noe sånt.

Jeg tenker at man trenger å gjøre en ting. En regel som står i bibelen, Koranen og alle de andre eventyrbøkene. "Gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg". Hvis alle bare gjorde det, så trengte vi ikke noe annet. Ingen flere regler.

Moses var vel den som kom med reglene. Den hebraiske gutten som ble funnet i en kurv, oppdratt som egypter, tok livet av en slavedriver og gjemte seg. Det var ikke så bra å ta livet av folk, skjønner du.

Så ble han vel gjeter, eller noe, før denne busken plutselig tok fyr.

Jeg tenker vel at det var lite smart å sette fyr på en busk i så tørt landskap. Egentlig tenker jeg at Moses sikkert hadde røykt noen voksensigaretter......

Vel, han fikk iallfall beskjed om å forlate stedet. Og når brennede busker sier det, ja da drar du!


Egentlig ikke.

Jeg hadde ikke dratt hvis en brennende busk snakket til meg. Jeg lurer egentlig på hvorfor Gud sendte en brennende busk. Hvorfor ikke bare en busk som snakket? Da kunne man iallfall sjekket om det satt noen inni der, med bok og kart.

Moses tok iallfall med seg folkene sine fra det ørkenlandskapet de allerede bodde i, til et helt annet sted. Nemlig en ørken. Vel og merke etter alle disse landeplagene, som ærlig talt vitner om en Gud som har gått tom for ideer. Jeg mener, frosker? Når ble DET en landeplage?

Og i denne ørkenen vandret de i 40 år. Var det ingen som underveis spurte hvor de skulle? "Are we there yet?", liksom?

Og egentlig tror jeg det var her behovet for regler meldte seg. For man blir nok koko i hodet av å vandre rundt i en ørken i 40 år.

Så Moses skulle få ti regler av Gud. Og han blir borte i flere måneder.

Hva ville man gjort hvis lederen man har fulgt i 40 år plutselig forsvinner?

Man smelter selvsagt metall. Metallurgen i oss kommer visst frem i sånne situasjoner. Jeg tror jeg hadde valgt akkurat det samme. Jeg kjenner behovet for å smelte metall melder seg når det har vært valg og vi ikke helt vet resultatet.

Dessuten har jeg sett på Discovery at det er rimelig vanskelig å lage ting av smeltet metall. Likevel klarte disse menneskene i ørkenen å lage en kalv.  Kalven Kalle. Ganske så imponerende!

Så kom Moses tilbake med de 10 bud. Og man trenger ikke 10 bud, som jeg nevnte i sted. Man trenger det ene.

Og hvis denne Harold Camping hadde vært så jævla moralsk som han påstår å være, så hadde han ikke gått ut med sine dommedagsprofetier atter en gang.

Det finnes nemlig nok av idioter som tror på det.

Språkbruk er for alle.

I dag fant jeg denne overskriften i BT:

Det er flere ting jeg lurer på når det gjelder dette:

Har denne tyven stjålet en hytte? I så fall er det vel imponerende at han har fått hytten med seg i en gul båt. Bør være lett å finne igjen, i grunnen.

Hvis hyttetyv er gangbart språk, heter det da også hustyv? Og kan man sette ordet tyv bak alle former for boliger? Askjeleilighetstyv? Eller stjeler disse tyvene bare fritidsboliger? Er det nok en liga fra Øst-Europa vi snakker om?

Og til alt overmål ble altså dette innbruddet - i hytte og båt - stjålet? Av en...innbruddstyv, da? Altså, en som stjeler innbrudd?

Hjelp!

(Og er det ikke noe krav til godt språk hos journalister lenger?)

Gamlehjem for eldre

Gamlehjem for eldre er en pleonasme.

Jeg har med andre ord lært et nytt ord. Pleonasme.

Wikipedia sier: Pleonasme er et språklig uttrykk, der man i emfatisk hensikt, det vil si med retorisk ettertrykk og betoning, sier det samme flere ganger, men med forskjellige ord av tilnærmet lik eller identisk betydning. Utilsiktede pleonasmer omtales i dagligtale som «smør på flesk».

Jeg synes det er fint.

Som norsk nordmann fra Norge som i sin ungdom tilbragte mye tid som ridende rytter på hest, synes jeg at man noen ganger kanskje kan tillate seg å være pleonastisk, om ikke annet enn for å påpeke at man faktisk driver med pleonasmer på høyt pleonastisk pleonasmenivå, selv om det noen ganger kan være smør på flesk.

Ord er fine. Jeg har sett det med mine egne øyne.